Denne høsten og vinteren har diskusjonen om etikk i litteraturen blitt løftet på nytt, etter at Per Marius Weidner-Olsens debutroman «Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen» ble lansert til strålende kritikker. Kort tid etter ble det kjent at Forlaget Oktober, som hadde gitt ut boka, brøt samarbeidet med forfatteren fordi han ikke hadde opplyst dem om at han tidligere var dømt i en overgrepssak hvis tematikk var overlappende med den han beskrev i romanen. Mindre debatt ble det ikke da han like etter dette igjen ble nominert til den høythengende Brageprisen.
Kunsten verken oppstår eller virker i et tomrom.
Kan litterær ambivalens frita forfatteren fra moralsk ansvar?
