DebattLeiebolig

Utfordring til byråden

På bakgrunn av Klassekampens artikkel 31. desember vil jeg utfordre byråd Rina Mariann Hansen til å svare på følgende. Hva ligger til grunn for at Oslo kommune tar kr 16.500 i husleie for en leilighet på 82 kvadratmeter? Med erfaring fra en ideell boligstiftelse synes jeg det virker veldig høgt. Stiftelsen jeg kjenner klarer både å dekke løpende kostnader og vedlikeholde boligene med husleier på litt over det halve av det Oslo kommune krever. Sjøl om vi i småbyen har lavere tomtekostnader og noe lavere boligpriser enn Oslo så må det vel være flere grunner til Oslos skyhøge kommunale husleier.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Helse

En mer rettferdig fastlege­ord­ning?

I Klassekampen 27. juli viser helseminister Vestre at han må ha fulgt dårlig med i diskusjonen når han prøver å forklare sommerens diskusjon med den generelle økningen i satsene for konsultasjoner, som i hovedsak følger den vanlige lønnsøkningen. Det kaller han for en mer rettferdig fastlegeordning. Den økningen er det ingen som har diskutert. Diskusjonen, som han prøver å gå utenom, er at alle satsene for konsultasjoner er like for alle (tidsbruk) og ikke er avhengige av sykmelding eller ikke, men om fastlegen ikke sykemelder, får han/hun ti ganger så mye ekstra i forhold til om han/hun sykemelder. Det er samme prinsipp som om jeg tilbyr legen ti ganger mer for sykmelding. Vil legen ta imot, og er det et forsøk på å bestikke? Hvor er den hippokratiske ed? Er det ikke legen som bestemmer om jeg er så syk at jeg må ha sykmelding, og ikke et prinsipp om at jeg som lege får mer betalt om jeg ikke gjør det? Det gjelder vel også myndighetenes bestemmelse om at gradert sykmelding skal være hovedregelen.

Kulturarv

Fra Kurdistan til Hollywood

Tenk deg at en gjenstand fra ditt lands 3000 år gamle historie, i stedet for å bli bevart på et museum, glitrer i ørene til en Hollywood-stjerne på den røde løperen i London. Dette er virkeligheten nå. For meg som er født i Kurdistan og opptatt av regionens historie og kulturarv, vekker slike bilder mer enn nysgjerrighet. De vekker spørsmål om hvem som får eie historien vår, hvem som får fortelle den – og hvem som tjener på den. Bruken av to antikke gullplater av den amerikanske skuespilleren Zendaya under promoteringen av filmen «The Odyssey» har skapt sterke reaksjoner og utløst en internasjonal debatt om kulturarv, eierskap og bevaring. Ifølge Barron London, selskapet som presenterte gullplatene, har de tilknytning til den såkalte Ziwiye-skatten, en samling oldtidsgjenstander fra Zagros-regionen som forbindes med sivilisasjoner som mederne og mannaeerne. Skatten ble kjent etter funn nær Saqqez i Kurdistan-provinsen i Iran på 1900-tallet. Samtidig har forskere i mange år pekt på at deler av materialet ble spredt gjennom handel og private samlinger, og at proveniensen til flere av gjenstandene er uklar. Smykkefirmaet understreker at originalgjenstandene ikke er blitt skadet, og at de er montert på en måte som ikke endrer selve artefaktene. Men det er heller ikke dette som er kjernen i debatten. For er et folks historiske arv og kulturelle identitet en luksusvare som kan brukes som pynt og statussymbol på den røde løperen? Kulturarv er ikke bare vakre gjenstander.

Bitcoin

Venstre­sida bør forstå bitcoin

I intervjuet med økonom Ann Pettifor laurdag 25. juli stiller Klassekampens journalist Line Madsen Simenstad eit veldig godt spørsmål: Kryptomiljøet har mykje av den same kritikken mot finansbransjen – bør ikkje venstresida prøva å nå desse med sine analysar? Men Pettifor svarer dessverre ikkje. Ho avfeiar bitcoin/krypto som verdshistoria sitt største pyramidespel. Her er det moralsk indignasjon som er styrande, ikkje fagleg argumentasjon. Påstanden hennar om at krypto skal kunna bidra til ein enorm finansboble er også teken ut av lause lufta. Verdien av all krypto er knapt synleg sett opp mot dei globale finansverdiane. Venstresida både kan og bør gå i dialog med Bitcoin-miljøet.