Gjestespill

En annerledes, men mer samlet bransje

Endelig er 2021 her. Et annus horribilis er omsider slutt og jeg er nok ikke den eneste som føler lettelse over at året som gikk, nå er et kapittel vi legger bak oss. Vaksinen har kommet og håpet om en sommer med festivaler og en høst med konserter med mer enn 50 personer ser ut til å bli en realitet og ikke lenger bare et håp. Jeg klarer nesten ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til å stå og ikke sitte på en konsert. Til å kunne danse, hoppe, klemme og ekstatisk nyte live musikk sammen med mange tusen andre musikkelskende publikummere.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.