Den første snøen kom som julekvelden på kjerringa. For oss som bor på toppen av byens bratteste bakke, betyr det solid vinterskotøy og brodder. Men denne kvelden hadde jeg det travelt, jeg skulle innlede på et seminar om aldring i Feministhuset, hadde dårlig tid og tok en sjanse. Etter noen meter skjønte jeg at det var umulig å forsere bakken, så jeg snudde, lette fram broddene og startet på ny frisk. Forbi meg seilte lettskodde folk på glattisen, mange holdt på å ta overhaling, men tok seg elegant inn igjen – Du kan bare gi opp, sa en mann på vei oppover. Han pekte mot en ambulanse som sto og blinket nederst i bakken. – Det er best å snu hvis du vil unngå det der!