Helvetes god

«Saint Maud» er dessverre dømt til å bli tatt av plakaten lenge før den har fått den oppmerksomhet og det publikum den fortjener. Ikke bare er korona-kinohverdagen som den er; dette er en film hvis kvaliteter er vanskelige å forklare og fullt ut rose uten å røpe for mye. Både i så måte, og – enda viktigere – når det kommer til tone, form og til en viss grad plott, minnet den meg om Lynne Ramsays tilsvarende uforglemmelige «You were never really here» (2017). Men mens hovedpersonen i Ramsays film aktivt oppsøkte vanskelighetene, er det i «Saint Maud» snarere vanskelighetene som finner hovedpersonen. Ser det ut til.