Hjernen er alene

I år har vi virkelig fått bekreftet, kanskje til og med kjenne på kroppen, at den vanskeligste motstander er den man ikke ser, og den verste fiende er den man ikke helt kan beskytte seg mot. Særlig om man står alene. Svært passende da, å lage en skrekkfilm hvis plott dreies rundet en usynlig, reell og snikende trussel. For hvor ille er det vel ikke å befinne seg i en situasjon hvor motstanderen, fienden, sykdommen kommer innenfra og ødelegger så vel tenkeevne som personlighet? Og hvor det hverken finnes medisiner, vaksine eller annen effektiv behandling?