For en som syntes barndommen bare var rettsløs og nedverdigende, og ungdomstida en langdryg utførelse i det å synes altfor mye og altfor lite på én gang, er det å fylle 30 som å komme hjem. Endelig er jeg gammal nok til å mene noe uten at folk bare kaller det identitetspolitikk, men ung nok til at ikke alt jeg sier blir oppfatta som gubbevrøvl. Herfra går det sjølsagt bare nedover, men i mellomtida nyter jeg å ha like mange nederlag foran meg som bak.