Foreldrene mine og jeg trengte ikke å sitte i dype samtaler om hvem jeg var som person for at jeg skulle føle at jeg hadde en plass i familien. Jeg har inntrykk av at da jeg vokste opp, var barn bare der, og man i velfungerende familier ga dem kjærlighet og mat på bordet og fikset masse administrative greier, men at det stoppet der. Foreldregenerasjonen vår var ikke med på treninger. Mine foreldre hørte meg ikke i lekser, vi dro ikke på shopping og kafé på lørdager, de kastet meg ut med en gang det var fint vær, og de arrangerte i alle fall ikke play dates. Fritida mi hadde jeg ansvar for selv.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
