Foreldrene mine og jeg trengte ikke å sitte i dype samtaler om hvem jeg var som person for at jeg skulle føle at jeg hadde en plass i familien. Jeg har inntrykk av at da jeg vokste opp, var barn bare der, og man i velfungerende familier ga dem kjærlighet og mat på bordet og fikset masse administrative greier, men at det stoppet der. Foreldregenerasjonen vår var ikke med på treninger. Mine foreldre hørte meg ikke i lekser, vi dro ikke på shopping og kafé på lørdager, de kastet meg ut med en gang det var fint vær, og de arrangerte i alle fall ikke play dates. Fritida mi hadde jeg ansvar for selv.
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Ulv før plast
I dagEmbret Nordseth, mandelpoet
Det nærmer seg innsamlingsaksjonen, og snart skal vi sitte pal foran boksen og finne ut hvilken kommune vi skal håne og stemple som gjerrigknarker og unnasluntrere fordi de bidro minst. Og vi vet alle hvem som vant i fjor; en liten øykommune med en to/tre familier og ei geit. Dette kan vi. Det har blitt en tradisjon, og et elendig argument for kommunesammenslåing, men la nå det ligge.