For den som begynner å lese Jens Bjørneboe i 2020 kan den litterære stemmen virke påfallende og høytidelig. Den ble formet i en annen tid og henvendte seg til en annen offentlighet. For meg høres den iblant ut som en typisk femtitallsstemme, litt som Jussi Björlings innspilling av «O helga natt»: allerede i anslaget er den liksom dypt anfektet, emosjonelt berørt.
Et sårbart individ: «Frihetens øyeblikk» er mer enn en katalog over menneskenes ondskap.
ERFARINGENE SKAL SYNGE
