Plateaktuell, ut av det blå: Et stort puslespill, er beskrivelsen Fleet Foxes’ Robin Pecknold bruker om veien fram til ny plate.
– Jeg hadde et uhell for et par år siden, da jeg var ute og surfet. Jeg ble skadd, og begynte dessuten å hyperventilere. Det var ganske langt til land, så jeg var reelt redd for å dø. Det var en utrolig lettelse å kjenne sanden under føttene igjen, sier Robin Pecknold i Fleet Foxes til Musikkmagasinet.
Allerede abonnent? Logg inn
Alt Dimitrij Sjostakovitsj skapte, må sees som en dans med det sovjetiske regimet, skriver Magnus Andersson.
Av alle vonde ting å se på, ligger synet av statsledere som smisker seg opp til Trump på pressekonferanser, veldig høyt oppe. Sjølv om det er aldri så strategisk å ikke såre Trumps krystallskjøre ego, skriker primaldyret i meg: Ta igjen! Pirk ham i brunkremen! Dra ham i hentesveisen! Men det kommer jo ingen politikere til å gjøre. Og da – kan man tenke – bør det finnes noen andre som tør å si fra. For eksempel store, amerikanske artister, som har et enormt publikum og ditto stor påvirkningsmakt. Men da må man leite med lupe. Hvor er de? Hvorfor er de så stille mens ytringsfriheten, klimapolitikken, helsesektoren, utdanningssystemet, kulturlivet, demokratiet, sivilisasjonen deres blir kjørt i grøften? Det fins et par hederlige unntak.
Grete Pedersen tar farvel med Det norske solistkor – og begynner ved Yale University.