Gardermoen flyplass forekom meg som en gigantisk, nesten tom hotellounge. Jeg skulte på de spredde menneskene som gikk de lange strekningene til gaten sin og fornemmet et slags syndig skamfullt fellesskap. Vi burde ikke fly. Må vi virkelig reise til utlandet? Myndighetene har bedt oss la være. Om vi kan. Måtte jeg reise til Berlin? Nei, jeg MÅTTE ikke. Men jeg VILLE så gjerne. Jeg ville så veldig gjerne igjen kunne være i det som har fylt deler av frilanstilværelsen min utover å sitte alene og skrive: Å samtale om bøker – andres og mine, hjemme og ute – at alle disse møtene skal kunne finne sted igjen. Oppdrag som også er avgjørende grunnet en frynsete frilansøkonomi i koronatiden. Og ja, jeg er så glad i Berlin og jeg savnet vennene mine så fælt. Så da jeg fikk en forespørsel om en samtale, så klarte jeg ikke å la være. Så der gikk jeg med senket blikk og visste jeg skulle gjøre bot når jeg kom hjem: Ti dagers karantene. Etter den søte kløe … og så videre.
I Tyskland forenes antifeminister med motstandere av koronatiltak.
Rare sengekamerater
