DebattLokalt

Oppgjer i bakhagen?

Rolv Lyngstad, Klepp

Med utgangspunkt i ei lokal jordvernsak hevdar Ingrid Fiskaa 14. september at «det er me som bur her som kjenner verdiane i nærområda» og konkluderer at «klokskapen aukar ikkje med avstanden til saka». Det er rett og i tråd med god venstresidepolitikk. Men det er også rett når SV-nestleiar Kirsti Bergstø i same avis hevdar at «det er noen verdier som faktisk angår flere enn de som akkurat bor der». Kven skal i slike tilfelle bestemme? Hovedregelen vil vere folkevalte, men på kva slags nivå (grendeutval, kommunestyre, fylkesting, Stortinget)? Dette medfører ei rekke vanskelege dilemma som norsk venstreside sliter med. NIMBY-fenomenet (not in my backyard) er eit eksempel. Konflikten mellom naturvern og klimaendringar er eit anna. Avvegninga mellom nasjonale likskapsverdiar og lokale fridomsverdiar er eit tredje. Så spørsmålet blir kven skal bestemme i bakhagen? Og i kva slags saker? Både Ingrid Fiskaa og Kirsti Bergstø er hermed utfordra.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Øyafestivalen

Boikott er mogleg

Kvifor er det så vanskeleg for Øyafestivalen å ta palestinske BDS-prinsipp på alvor? Øya-leiar Henry Leeves gjekk i strupen på boikott som verkemiddel i Klassekampen 29. juni. I heile saka glimra BDS-strategien med sitt fråvære. Dette trass i at kampanjen har gått føre seg under palestinsk leiing i over 20 år i tråd med internasjonal lov. Minstekrava til Superstruct-festivalar som Øya er klare og oppnåelege: ta offentleg avstand frå KKRs medverknad til Israels folkerettsbrot, innfør etiske retningslinjer, respekter BDS-rørsla og diskuter prinsippa med partnarar. Palestinakomiteen la press på Øya som omsider innfridde desse krava (Klassekampen, 17. juni). At Palestinakomiteen ikkje prioriterer boikott, betyr ikkje at presset er over.

Pål Nygaard og Eli Morken Farstad
Fotball-vm

FIFA og Infantino

På NRK sin nettside 6. august står det: «I brevet går FIFA også hardt ut mot kritikerne. – FIFA vil ikke tolerere noen angrep på sin integritet og vil iverksette alle nødvendige tiltak for å forsvare sitt omdømme, skriver de i brevet.» Det er bare én organisasjon og én person som har angrepet FIFAs integritet, og et relativt lite miljø som slår ring om den manglende integritet. Det dårlige omdømme til FIFA per i dag vil enkelt kunne endres med «nødvendige tiltak» som å fjerne dette miljøet, og starte på veien mot demokrati, transparens og nettopp «integritet».

Jan Lange
Rødt og frp

Indig­na­sjonen seirer

Det er gode tider for de indignerte. På den siste meningsmålingen for Alltinget og ABC nyheter som kom denne uka, har de en samlet oppslutning på nøyaktig 40 prosent, et tall som vel ikke er sett siden Gerhardsens dager. Muligens går det et blaff av glede gjennom Frp, med 31,2 prosent og Rødt med 8,8 prosent, men de lar det neppe overhånd. Det er tross alt indignasjonen som er deres fremste force, og det veit de nok. Noen vil kanskje mene at forskjellene mellom Rødt og Frp er store og at det er urimelig å slå sammen ovenstående tall for oppslutning. Det kan ha noe for seg, men i politisk metode er de nærmest identiske. Sylvi Listhaug og Mímir Kristjánsson framstår definitivt som landets mest indignerte politikere.

Håvard Syvertsen