DebattSian

Har ytre høyre kapret kristendommen?

Ulrich Schmiedel, universitetslektor i Teologi, politikk og etikk ved University of Edinburgh og Hannah Strømmen, førsteamanuensis i Bibelforskning ved University of Chichester
SELVRANSAKELSE: Preses Olav Fykse Tveit skrev at Sians synspunkter er uforenlig med kristendom – men kristne må også ta et oppgjør med muslimhat som utøves i kristendommens navn, skriver innsenderen. FOTO: GORM KALLESTAD, NTB SCANPIX Gorm KallestadSELVRANSAKELSE: Preses Olav Fykse Tveit skrev at Sians synspunkter er uforenlig med kristendom – men kristne må også ta et oppgjør med muslimhat som utøves i kristendommens navn, skriver innsenderen. FOTO: GORM KALLESTAD, NTB SCANPIX Gorm Kallestad

De seneste demonstrasjonene fra Sian føyer seg inn i rekken av høyreekstreme krefters forsøk på å demonisere islam. Kommentarene som preses Olav Fykse Tveit postet på facebooksiden sin i etterkant av demonstrasjonene, er slående: «Det Sian står for er uforeinleg med kva kristendom er.» Når vi i flere tiår har sett hvordan høyreekstreme krefter bruker kristendommen til sitt formål, kan vi egentlig være så sikre på at de to er uforenelige?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Bydelsreform

Hvem er det som villeder?

Helsebyråd Saliba Korkunc (H) anklager meg i Klassekampen 20. mai for å «villede» om bydelsreformen i Oslo. Det er en ganske offensiv anklage fra en ansvarlig byråd som fortsatt ikke kan forklare hvordan store deler av reformen faktisk skal fungere. Det mest avslørende i innlegget er at Korkunc egentlig beskriver dagens bydelsutvalg ganske presist: organer som ofte mangler reell innflytelse og må nøye seg med å sende høringsinnspill oppover i systemet. Der har han faktisk et poeng. Det sier folkevalgte fra både Høyre, Ap og Rødt. Problemet er bare at reformen hans ikke løser det. Den store demokratiske nyvinninga Høyre nå prøver å selge inn, er i praksis at bydelsutvalg skal få «anke» saker videre opp til byrådet dersom de føler seg overkjørt av en etat. Det er altså dette Høyre kaller «reell maktoverføring»: retten til å protestere høyere opp i systemet - uten kontroll over pengene eller reell frihet til å prioritere egne tjenester.

Siavash Mobasheri
Ukraina

Den onde sirkelen

EU prøver å få i gang en fredsavtale for Ukraina. Norges utenriksminister løftes frem som mulig forhandlingsleder. Espen Barth Eide er kompetent så det holder – og passe nøytral, sett fra begge sider av bordet. Dette blir en av historiens vanskeligste og mest risikable forhandlingsprosesser. Tenketanken Chatham House i London har publisert en oversikt over faremomentene, og alarmen og varsellampene hviner og blinker: Forskerne viser at Donald Trumps nedlatende holdning til Europa har svekket Natos troverdighet. Russernes tror ikke lenger at alliansen vil mobilisere, og er blitt (om mulig) enda mer fandenivoldske. Ingenting tyder på at Vladimir Putin skal tone ned sine ambisjoner, og diplomatiet har lite å skryte av. Derfor har mange fortsatt å håpe at en ny våpenhvile kan være første skritt mot en politisk løsning.

Christian Borch
Atomavtale

Urealis­tiske krav

Jeg mener at Jørn Siljeholm i sitt svar til meg 1. juni stiller like urealistiske krav om hva en «god avtale» er som Trump-administrasjonen gjorde i forkant av krigen. Siljeholm hovedproblem er anrikning i seg selv, anrikning utover sivile nivåer og manglende inspeksjonsadgang. Iran har konsekvent insistert på å anrike uran, slik flere andre land også gjør. De har i nåværende forhandlinger vært mer åpen for å midlertidig stanse deler av virksomheten, men ikke til å oppgi den permanent. Krigen har ikke fått dem til å rikke på seg. JCPOA var et forsøk på å håndtere dette ved å begrense anrikningen til sivile nivåer. Det var først etter at Trump trakk USA ut av avtalen at Iran begynte å anrike uran langt utover grensene avtalen tillot. Atomavtalen fra 2015 stilte mange krav til Iran.

Soran Hasani