Noe av det vanskeligste å lykkes med for en romanforfatter er å skrive fra et barns perspektiv. Å framstille barnets tanker og følelser i et troverdig språk er krevende nok, men i tillegg skal barnets begrensede erfaringsverden gjøres interessant for en voksen leser. Nesten like innviklet er det å gi stemme til en romanperson som opplever virkeligheten litt på siden av oss andre. Når Gaute Heivoll i sin nye roman, «Drøm om de levende», gir seg i kast med en gutts oppvekst fram til han som ung voksen mann blir innlagt på psykiatrisk institusjon, er det derfor en formidabel oppgave han har gått løs på. Dessverre går det ikke an å si at han har lykkes, og hovedproblemet ligger i fortellerstemmen.
Kvernende: Gaute Heivolls langsomme utforsking av et plaget sinn rører bare ved overflaten.