På en utescene i Oslo satt jeg hutrende på jakka mi og ventet på at showet skulle begynne. Endelig, endelig, skulle vi få se teater igjen, – dette var for noen uker siden. Det så ut til å bli regn, men det kom ikke til å gjøre noen. Den sprakende stillheten senket seg, og mens jeg satt der, tenkte jeg at jeg godt kunne gå hjem nå, fornøyd og glad, at jeg allerede hadde fått en opplevelse bare av å være der når teatermørket senket seg.
Kunstens skaperglede gjør livet verdt å leve.
En ode til teatermørket fra oss som har sultet kulturelt under krisa
