DebattEu

Venstre bør si ja til EU

HVOR PEKER PILA? Min generasjon fortjener også en grundig, saklig og opplyst debatt om norsk EU-medlemskap, skriver Ane Breivik. Her fra avstemningen i 1972. FOTO: NTB SCANPIX SCANPIXHVOR PEKER PILA? Min generasjon fortjener også en grundig, saklig og opplyst debatt om norsk EU-medlemskap, skriver Ane Breivik. Her fra avstemningen i 1972. FOTO: NTB SCANPIX SCANPIX

I Klassekampen 8. juli argumenterer Nei til EUs generalsekretær Thomas Haug for at Venstre ikke bør gå inn for et ja til norsk EU-medlemskap på landsmøtet denne høsten. «Et godt råd til alle partier som sliter på meningsmålingene er å lytte til velgerne», skriver Haug. Det er et godt tips, det. Men Venstres EU-standpunkt handler ikke om oppslutningen vår i 2021. Forslaget er lagt til partiets prinsipprogram, og skal gjelde i minst ti år fremover. EU kommer til å endre seg på ti år. Unionen går allerede store utfordringer i møte, med brexit i vest og rettsstatlige prøvelser i øst. Spørsmålet om norsk EU-medlemskap handler ikke om hvordan Europa ser ut nå, men om hvorvidt vi tror på et tettere europeisk samarbeid i tiårene som kommer. Venstres politiske arv er tuftet på frihet, folkestyre, sosial rettferdighet og internasjonalt engasjement – og nettopp dette er EU den beste garantist for.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Eu

Grunn motstand

«Både jeg og Frp har vært imot EU-medlemskap i alle år», påstår Frps stortingsrepresentant Erlend Wiborg i Klassekampen onsdag. Det er langt fra sannheten: Realiteten er at Frp har vært både for EU og økt avgivelse av suverenitet til EU-organer. Frp var for norsk EU-medlemskap fram mot folkeavstemningen i 1994. I en partilederdebatt samme år sa Carl I. Hagen at medlemskap i EU var det eneste alternativet som kunne sørge for samarbeid mellom uavhengige land. Det tok mange år før Frp snudde. Selv om partiet i flere år valgte å ikke ha noe klart standpunkt, ble vedtaket deres i 2016 om å si nei til EU-medlemskap presentert som en nyhet.

India

Rettens hukommelse

Jørg Arne Jørgensens kronikk den 23. juli om Indias politikk når det kommer til «det tredje kjønn», kommenterer ikke bare en aktuell lovdebatt. Den reiser også et videre spørsmål: Hva møter retten når den regulerer et samfunn? Retten virker aldri i et historisk tomrom. Den møter ikke bare enkeltmennesker og individuelle rettigheter, men ordninger som gjennom generasjoner har regulert autoritet, tilhørighet og sosialt liv. Skal vi forstå dagens indiske lovgivning om transpersoner, må vi derfor spørre både hvilke rettigheter loven anerkjenner og hvilke institusjoner den berører. Hijra-samfunnene er et eksempel på slike historiske institusjoner. De var ikke bare sosiale fellesskap, men organiserte ordninger med egne former for autoritet, etterfølgelse og intern regulering.

Russland

Vi må hegne om historien

Viser til artikkelen 24. juli «Vil endre navn på festival som hyller russehandel». Det er ordfører Tor-Erik Labahå som vil endre navnet. Promorfestivalen i Vardø har blitt arrangert årlig siden 1991, som et resultat av en vennskapsavtale mellom Vardø kommune og den russiske byen Arkhangelsk. Avtalen innebar at man skulle ha nær kontakt og samarbeide når det gjaldt blant annet idrett, kultur og næringsliv. «Et slikt vennskap eksisterer ikke lenger», mener ordfører i Vardø Tor-Erik Labahå. Leder for Varanger museum, som har avdelinger i Vardø, Vadsø og Sør-Varanger, Inger Lene Nyttingnes uttaler: «Det er en sterk identitet knyttet til promorhandelen her.» For meg høres det veldig bra ut å minnes hvordan kystfolket på begge sider av grensen utvekslet varer tilbake til 1700-tallet.