Ikke «Sigrid», ikke «Undset», men «a Sigrid Undset». Slik sa de det, slik hørte jeg det. Slik lærte jeg navnet hennes å kjenne, ute på tørkeplassen mens mor og noen andre damer i gården hengte opp klesvasken. «A Sigrid Undset», sa de. Det var a Sigrid Undset vi så.
Jeg var en halvstor unge, jeg hjalp til. Mor hadde kokt tøyet i bryggepanna, skylt det i kaldt vann i kummene og vridd til det ikke dryppet lenger, og så hadde vi båret klesbalja sammen ut, opp trappene ved søpledunkene og bort til snorene der en kunne se over hustakene og ut mot verden bak.
Jeg tok plagg for plagg og ristet og dro i dem så de skulle bli glatte; jo grundigere en var, desto lettere ble de å stryke. Deretter rakte jeg tøyet til mor, bluser og skjorter, bukser og trøyer, yttertøy og undertøy, lakener og duker. Jeg bøyde meg, mor strakte seg og festet plaggene med klyper; det gjaldt å få dem til å rekke.
Det var en kunst å henge opp; noe som skulle læres. Hvert plagg hørte hjemme i en bestemt orden, og det som hørte sammen, skulle henge sammen, skjorter på rad, sokker på rad. Slik ble det pent, slik det var tenkt. Snart ble snorene stramme og sluttet å dirre. Snart var det bare de lavmælte damene å høre og lyden av grusen under skoene.
Hun som skrev bøker
De hadde hørt om det, at a Sigrid Undset, forfatterinna, hadde vært på døra til en nabofamilie rett over gata, flere ganger, alltid mørkkledd og blek under hatten, med torgvesker og poser fulle av mat til dem i tredje etasje, der forsørgeren hadde fått slag og dødd på flekken og enka satt igjen med fem unger.
Til å begynne med visste ingen hvem den fremmede dama var, de hadde bare gått til side for henne i trappeoppgangen. Når hun var på vei opp, så de en annen vei til hun hadde kommet forbi, men merket en varm luftstrøm fra henne; veskene var tunge og hun svettet. Det var ikke samaritanen fra Menighetspleien dette, den tynne frøkna med håndveska og føtter så magre at skoene kippet.
Nei, det var a Sigrid Undset, hun som skrev bøker. For det var ikke lenger noen tvil. De hadde sett bilder av henne i Norsk Ukeblad, og nå var hun rett som det var i deres trapp. Noen mente at hun kom kjørende i bil, andre hadde sett en mannsperson bak rattet, og enkelte var sikre på at de hadde sett a Sigrid Undset sitte i baksetet og at hun hadde en sjåfør til å kjøre seg.
Vår verdenslitteratur
Var det ikke på Lillehammer hun bodde? For da hun dro, hadde bilen svingt til høyre oppe ved riksveien og kjørt i den retningen. Det var et sted en kunne ha tenkt seg. Det skulle være fint der, ikke så flatt. Det var en ullvarefabrikk der, som solgte billige stoffrester. Men ingen av damene hadde vært lenger nord enn til Brumunddal. Dit hadde de gått på bena, med barnevognene, det var flere år siden. De hadde kjøpt kaffe på buss-stasjonen der, og et wienerbrød. Det var en dagstur til Brumunddal og like mye å se langs veien som da de var framme, for da hadde de ikke så mye tid på seg.
«Kaffe», sa de. Med ei klype mellom tennene sa de at når vi snakker om kaffe – og så trakk de pusten. «Den kaffen a Sigrid Undset har pleid å ha med seg, dufter det av i hele oppgangen. Den kommer nok rett fra de beste kverner og ligner ikke mye på den gamle gruten vi koker kaffe på!» «Tenke seg til», sa damene, «å være så gavmild når en er så flink».
De snakket så dvelende og drømte seg bort så lenge at tøyet ble tørt og lett og kunne bæres tilbake med det samme. Dynetrekk en hadde kokt i bryggepanna mens sola steg, kunne legges på igjen når sola sank. Da trengte en bare det ene skiftet en hadde.
For meg var det slik det med bøker begynte, på tørkeplassen der mor og de andre flyttet seg langsomt langs snorene og snakket om Sigrid Undset. De hadde lest om henne i avisa, de hadde sett bilder av henne i ukebladene, og tenk at hun hadde vært i oppgangen deres uten at noen hadde skjønt hvem hun var. Hvem kunne ha trodd at noe slikt var mulig, at en sånn dame hadde vært så nær dem, det var ikke rart at en fikk lyst til å lese bøkene hennes.
Det var verdenslitteratur det Sigrid Undset skrev, sa de, «Kristin Lavransdatter» var verdenslitteratur. Et slikt ord ville de ikke ha kommet på da de leste bøkene, for alle som hadde gjort det, visste jo at det var hendinger i romanene som hadde med byen vår å gjøre, den gamle kaupangen ved Mjøsa, der domkirka og klosteret lå, ute på odden. Kristin kom jo akkurat dit med faren sin, og i den forstand hadde damene vært på samme sted som henne, og i samme forstand vært så nær verdenslitteraturen som en kan komme.
Det var mange ting de måtte la synke, som at hun som skrev og var så høyt oppe i det, hadde kommet kjørende til gata vår; hun satt i baksetet, sa de, med hattebremmen foran blikket, til en gate som ikke hadde asfalt ennå og ikke gatelys heller. Det var ikke mye til gate, det var en humpete veistubb som vognmann Hansen kjørte gjennom nå og da, men han brukte hest.
Damene så på hverandre. Nobelprisvinneren i en svart Ford med sjåfør. Biler var det ingen som eide, det var ikke alltid en hadde brød heller, eller mel til å bake det av. Og det var derfor hun kom. De så på hverandre igjen og lot alt dale ned i seg, fra hodet og helt ned i vesletåa, sa de og lo litt. De gikk forsiktig fram med ordene sine, så de ikke ødela det som hadde hendt.
En av de yngre der ved snorene, hun var akkurat ferdig kokke, sa: «Jeg har aldri sett Sigrid Undset, men nå er det akkurat som jeg står i trappeoppgangen og slipper henne forbi. Tenk om det var i vår gård hun vanket, det er bra at en ikke vet hvem folk er før etterpå.»
Den familien Sigrid Undset kom til, hadde det ikke mye lett. Det var en mann i huset som drakk før han fikk slag og døde, og alene satt kjerringa med fem unger under ti år. Dit dro Sigrid Undset, med havregryn, bygg-gryn og rugmel, salt og sukker, sildespann, poteter, hermetiserte kjøttkaker og en skinkeknoke, ble det sagt, alt mulig som kunne lagres, og kaffe i rikelige mengder, de hadde hørt det av kjerringa, til og med garn, nåler og tråd kom Sigrid Undset med til henne.
På hvert gatehjørne
Damene tok det tørre tøyet ned fra snorene like forsiktig som de snakket; ingenting måtte ødelegges, for da måtte alt gå i vasken igjen. En hadde ikke gnukket og gnudd skittentøyet på vaskebrettet, kokt det i bryggekjelen, rørt det og snudd det og skylt det i vann seks ganger for til slutt å håndtere det som en fillehaug når det først var rent og tørt og nesten som nytt. Duker og lakener var damene to om, de strakte dem mellom seg og brettet dem sammen som om det var lin og damask de hadde mellom hendene.
Jeg stod der og fikk stå der, det var ingen som spurte om det ikke var annet å finne på. Og det var det ikke, å leke gjorde jeg bare hvis jeg måtte. Da var det greiere å få noe å gjøre, om det ikke var annet enn å bære ut klesvasken og rekke mor tøyet i en riktig rekkefølge så alt som hørte sammen, ble hengende sammen og ikke på halv tolv. Det var en fornøyelse, jeg fant også ut at det ble enda penere å henge likefargede håndklær ved siden av hverandre og ikke hulter til bulter.
Den eldste av damene var høy og lut og hadde en liten nese med store briller på, det var hun som hadde gått forbi Sigrid Undset i oppgangen og det flere ganger, «hvis det ikke er noe jeg har drømt, da», sa hun. Der hun stod i sola med tøyet sitt ferdig i fine stabler, var det med en tankefullhet som om hun neste gang hun tok ordet, ville måtte finne opp sitt eget språk.
Det var snart middagstider, det var fiskeboller i vente, det var lungemos, det var ertesuppe, alt var ved det gamle, men ikke det samme mer. Damene hadde noe av Sigrid Undset ved seg, de hadde fått det av det de hadde lest, av det de hadde tenkt, sjøl ordene deres var annerledes, og i kroppen var de saktere, av alt som sank i dem, av alt de lot dale.
Gata var blitt en annen, ja hele byen, for hadde Sigrid Undset først vært på våre trakter, hadde hun vært overalt, om hun bare satt i baksetet og lot seg kjøre på tur for å hvile hodet. Men vi tenkte lengre enn som så, vi kunne se henne for oss på hvert gatehjørne, hun hadde pustet inn den samme lufta som oss, sett de samme husrekkene, handlet i de samme små butikkene, drukket den samme kaffen på kafé Royal ved Stortorget, kjent hvor varmt det var å sitte på en av benkene på rutebiltaket når en trengte å hvile bena, hun hadde kjent den sure snoen fra Mjøsa før isen la seg, hun hadde vært like kald på fingertuppene som alle andre når kulda kom og ikke ga slipp på noen.
Også Sigrid Undset måtte ha kjent den emne lukta fra pipa på melkefabrikken og den mjøltørre eimen fra viftene i veggen på flatbrødfabrikken. Hun hadde gjerne hørt bankelydene fra jernbaneverkstedet og fresinga fra sveiserne på jernstøperiet. For sitt indre øre kunne hun sikkert gjenkalle lyden av nålene i symaskinene på skjortefabrikken, og var det ikke mulig at hun hadde lagt merke til damene i gården, sett dem da de var ungjenter, i snøføyka på vei til husposten hos advokat Hiorth i villastrøket på Sagatun, eller når de skyndte seg avgårde til rullene med kåpestoffer på sysalen hos Skogli Konfeksjon? Der arbeidet mor som jente, og der streiket hun for retten til å organisere seg, mens Sigrid Undset satt med nobelprisen etter «Kristin Lavransdatter» og ruget over de urolige tidene i et tømmerhus på Lillehammer. Kunne ikke disse ungjentene heller få lese?
Forskjellene
Hun var katolikk, Sigrid Undset, og måtte til Hamar for å komme til messe, og kom gjorde hun i otta hver søndag morgen, i den store, svarte bilen, kjørende gjennom Ringsaker og Furnes mot Hamar på riksveien mellom Trondheim og Oslo. Da tok hun av nord for byen over Solvang og fortsatte gjennom Smeby mot sentrum, først nedover forbi sjukehuset og barnehjemmet ved siden av, deretter forbi kirka og ned kirkebakken et stykke, før bilen, den svartlakkerte og skinnende blanke doningen, svingte av til høyre mot fengslet, men som før den kom så langt, tok til venstre ett kvartal og så til høyre før den stanset ved fortauet på hjørnet ved Sankt Torfinn, den katolske kirka. Derfra kom nederlandske nonner ut med fremmede smil og runde kinn, der gikk Sigrid Undset inn. En av damene sa: «Jeg kunne ha blitt katolikk, jeg og. Det er nåde i den kirka, en får tilgivelse og kan sette strek.»
Noen mente de var sikre på at de hadde sett Sigrid Undset i baksetet, andre at hun hadde sittet ved rattet. En kunne være i tvil, men en var sikker i sin tvil. Det kunne rett og slett ikke være noen annen enn Sigrid Undset som kom kjørendes akkurat der og akkurat da, for hvilken annen dame ble kjørt til messe eller kjørte dit selv?
Inne i Sankt Torfinns kirke hadde ingen vært, ingen av damene i gården, men gått forbi hadde de ofte gjort, noen hver morgen når de småløp til arbeidet på kokeriet som framstilte tørrmelk på bokser og kaffefløte. Det lå rett bak Hamar Katedralskole, den store stengrå bygningen der unge kvinner fra de bemidlede familiene i byen satt ved pultene sine i nette drakter, mens arbeiderjentene stod ved samlebåndet og klistret etiketter på brune flasker.
De var aldri sammen, de på Katedralskolen og de på kokeriet, de levde i hver sin verden selv om de bodde i samme by. Var det ikke da rart at Sigrid Undset fikk en til å erfare forskjellene annerledes? Nei, det var ikke rart, sa damene, det måtte en da skjønne.
Hemmelig hilsen
Over byen steg røyken fra kokeripipa, høyere enn kirketårnet, opp mot sola eller inn i mjøståka når den reiste seg rå og tjukk. Og blåste det, blandet osen av kokt melk seg med maltlukta fra bryggeriet like ved, den gjorde stanken ekstra stram, det vakte ubehag når gymnasiastene på Hamar Katedralskole skulle ut i skolegården for å trekke frisk luft mellom timene i fransk og latin, de kjente det i hodet.
Den katolske kirka lå rett ved siden av, alltid med den gylne eikedøra lukket, det kunne virke som om ingen brukte den, eller at de som gjorde det, aldri kom ut. Derfor satt det alltid folk i den vesle kirketrappa, det var neppe mer enn fem trinn, og brede var de heller ikke. Fem trinn av kald skifer, men så fine å sitte på, for sol hadde en jo i hele ansiktet og overalt ellers når det gikk an å være ute. Fem trinn, jeg har sittet på alle, fem trinn foran en hemmelighetsfull dør på en vegg av lun rødbrun murstein, så ulik den hvitkalkede domkirka som pranget på toppen av kirkebakken og fikk folk til å kjenne seg som på utstilling hvis de i det hele tatt kom på tanken om å ta en rast der oppe.
Det var en sprø og fin tone i kirkeklokkene i den katolske kirka. Mor hadde en katolsk barndomsvenninne som en ettermiddag ved kjøkkenbordet fortalte at det var Sigrid Undset som hadde spandert klokkene i tårnet. Så når en uforvarende gikk forbi og klokkene plutselig begynte å klemte, var det som en hemmelig hilsen, et vink om at det fantes en litterær verden. Lyden la seg over byen og besjelet hjertene deres, mente damene. De sa ikke slikt med rene ord, men meningen strømmet fra de stille munnene deres som sprø kiming en lytt time.
Det var ingen tvil, det hadde kommet en utenfra som hadde forandret dem innenfra.
Lese og gruble
Når så få var sikre på om det var Sigrid Undset eller en helt annen de hadde sett, var det fordi hun ikke var så lett å få øye på, sa damene. Det var med henne som med oss, sa de. Folk går rett forbi. Vi er ikke så fjonge, vi har den mørke kåpa og den samme hatten som alltid, og akkurat ansiktet vårt vil vi nå helst ha i fred. «Morsk», sier noen, «hun så så morsk ut, men takke meg til, hvorfor skal en kvitre bestandig og smile? Det er jo det som er fint med henne, at hun ikke gjør seg til for noen.»
«Å lese eller leve som esteter var ikke tenkelig, de leste og levde for å bli klokere.»
Etter det jeg har lest om Sigrid Undset, stemmer det at hun ikke likte styr, og når jeg ser på bilder av henne, møter ikke blikket noen, hun virker bare brydd av fotografen. Det ville damene på tørkeplassen også gjort, de holdt fast ved en viss avstand. Å, de var sjenerte, vil noen si, men den forklaringa er bare søt, og søte var det siste de ville kalles. Verdige var de, ærverdige. Jo mer jeg tenker på det, desto bedre skjønner jeg hvorfor Sigrid Undset fikk så mange alminnelige kvinner som lesere. I all stillhet hadde hun deres tillit. I all stillhet tenkte de at hun lignet dem. Også de ville lese og gruble.
Ingen av damene hadde noe å si om Sigrid Undsets stemme, selv om de hadde hørt henne i radioen. Men kanskje syntes de at stemmen var som framtoningen hennes, ikke nettopp tilgjort. Stemmen hennes var flat, sier de som har rede på det, den var kjedelig, er det også blitt hevdet. Men hva så. Jeg har hørt Sigrid Undset lese fra bøkene sine i noen gamle opptak, og det fikk meg til å stusse. Hun hadde en stemme som ikke farget teksten, men som lot teksten tale.
Hun skarret, det var noe dansk der, og selv om grunnen skyldtes herkomsten hennes, lød det unektelig nokså aristokratisk. Nettopp derfor har jeg lurt på hvorfor vaskekoner og fabrikkarbeidersker så en sjelefrende i henne, overså de klasseforskjellen? Jeg har kommet til at de ikke gjorde det i det hele tatt, men fant en likesinnet på tvers av det som skilte. Ingen skulle tre damene på tørkeplassen altfor nær, og de veide sine ord til de fant den rette tyngden. De syntes byens borgerkvinner var geskjeftige uten å gjøre noe, flinke med ord uten å ha noe på hjertet, opptatt av å ta seg ut mer enn å være opptatt av noe. Hva feilte dem, tenkte damene på tørkeplassen, de fine fruene var som klovner.
Men som arbeiderkoner følte de seg sjelden noe verdt, de ble ikke tatt på alvor av mennene sine, om de i det hele tatt ble spurt til råds. De var mest satt til verden for å føde og stelle hus, eget og andres. Sigrid Undset, som kunne tale kvinnesaken midt imot, var likevel en dame som ingen mann turte å tøyse med, det så de, og det likte de. Så var det ordene, at de var til annet enn å tulle. Alt dette kan ha gitt flere enn damene på tørkeplassen gode grunner til å lese Sigrid Undsets romaner, og det med det største alvor. De pratet så stillferdig om bøkene, og satt de på stua om kvelden, kunne jeg tro den var tom hvis jeg ikke visste bedre. Men der var de, rette og runde i ryggen, alt etter alderen, og bare én hadde ordet om gangen, mens de andre satt som de så ting for seg, de var i Roma med Jenny, de var i Kristiania med fru Marta Oulie, de var i klostre og kirker, de var elleve år og voksne damer.
De deltok ikke i leseforeninger, hadde ingen utdanning, gikk ikke på biblioteket og ikke til noen bokhandel, de hørte ikke hjemme noen av stedene. Men hva nå? Nå drømte de om å få seg sine egne bøker, så de hadde en verden å vende seg til når den de levde i, ikke ville vite av dem. Det som reddet dem, var annonsene i ukebladene, der kunne de bestille Sigrid Undsets bøker og hente dem på postkontoret. Dessuten kom det bokselgere på døra, folk som tilbød Sigrid Undsets samlede verker på avbetaling uten tillegg i prisen. Det ble redningen økonomisk, det ble løsningen sosialt: De kom i gang med å lese, og de slapp å gå veien om de etablerte institusjonene.
I utkanten av historien
Jeg var ei ungjente da jeg hørte om alt dette, og i alder kunne damene på tørkeplassen vært døtrene til Sigrid Undset. Det var takket være mors katolske barndomsvenninne vi fikk oppklart hvordan det hang sammen at Sigrid Undset dukket opp blant trengende i Hamars bygårder. Venninna hadde fått høre at Sigrid Undset skulle ha gitt bort rubbel og bitt av pengene hun mottok da hun fikk nobelprisen, og det var ikke få som hadde fått mat og klær av henne i lange tider. Kom hun ikke selv, kunne det plutselig stå en eske med kolonialvarer på trappa eller noen kom kjørende med et lass ved. Så det var ikke rart om en beholdt troen, utbrøt venninna med en hjertelig latter, og mer nevnte hun aldri om den saken. Damene på tørkeplassen var langt fra gudelige, men de var enige om at katolikkene hadde et stort fortrinn, at de kunne skrifte. Tenk å gå nedtrykt inn på Sankt Torfinn og komme oppløftet ut igjen timen etter. Det kunne en sammenligne med å lese en bok og komme på bedre tanker.
Måten Sigrid Undset ga på, stemte med måten hun var på: nærværende, men utilgjengelig. Og slik skulle det være. Det var ingen av damene, som takket være henne hadde begynt å lese, som kom på tanken at de skulle dra til Lillehammer og luske rundt huset på Bjerkebæk eller banke på døra. De var ikke slik, det var bøkenes verden som lokket og ikke forfatterens.
Noen feminister ser på Sigrid Undset som et skrekkeksempel når det gjelder likestilling, men det er lite ved livet hennes og ringvirkningene av forfatterskapet som en trenger å advare mot, må jeg tillate meg å si. En skal også lete lenge i norsk litteraturhistorie for å finne en mer lærd forfatter og selvstendig kvinne, og dette tror jeg kvinnene på tørkeplassen forstod bedre enn noen. Som Sigrid Undset levde de i utkanten av den historien som ettertiden har gjort gyldig. Som henne var de virksomme i det stille. Som henne var de mødre, og som for henne strakte det moderlige seg langt utover moderskapet.
Lengsel etter å lese
Det er klart at jeg ikke kan avslutte denne teksten uten å nevne hva det betydde for kvinnene på tørkeplassen at Sigrid Undset kjempet mot nazismen. Også det hadde de til felles med henne, alle som en. De tenkte med gru på den dagen Quislings soldater marsjerte inn på Stortorget i byen med sine oransje-brune faner. Mor gikk inn i motstandsbevegelsen sammen med broren sin og arbeidet om nettene for å få flyktninger over grensa til Sverige. Broren ble tatt og satt på Grini, mens resten av gruppa ble reddet fordi han aldri sprakk. For damer som dette hjalp det ikke hvor godt Knut Hamsun måtte skrive. Stilen kunne aldri overskygge det synet på mennesker og samfunn han la for dagen. Å lese eller leve som esteter var ikke tenkelig, de leste og levde for å bli klokere.
Det varte og rakk før damene fikk lese så mye de ønsket, den høye og lute på tørkeplassen fikk ikke den tiden hun trengte før ektemannen var død og vel i jorden. Men siden satt hun og leste bestandig, «Kristin Lavransdatter» og «Olav Audunssøn», «Jenny» og «Fru Marta Oulie», «Fattige Skjæbner» og «Elleve Aar», «Gymnadenia» og «Den brændende busk». Hun snakket ikke mye om det og avbrøt lesinga bare en sjelden gang, som når hun trengte nye briller eller måtte ut etter melk og brød. Hun døde nesten slik: med en bok i hånda og brillene nederst på nesa, og med de store spørsmålene i livet på de tause leppene. For henne var ikke Sigrid Undsets bøker noe der og den gang, men noe her, slik hun selv hadde vært når hun kom i trappene og besjelet byen med sitt merkverdige nærvær.
Det hender jeg blir spurt om hvorfor jeg ble forfatter, og det lar seg ikke forklare. Da er det lettere å si noe om hvordan jeg ble leser, og det har jeg prøvd meg på her. Jeg kommer aldri til å glemme måten damene på tørkeplassen håndterte Sigrids Undsets bøker på. Da må en huske på at bøkene kanskje var det eneste de noen gang hadde kjøpt til seg selv som ikke var av ren nødvendighet. Først vasket de hendene og tørket dem grundig. Så vasket de bordet og tørket det grundig. Der la de boka. Der åpnet de den forsiktig, best var det om den så urørt ut, slik at den kunne vare og være som ny for alltid. Så skrev de navnet sitt på tittelbladet, på samme side som navnet til forfatteren, som en underskrift på en kontrakt de inngikk. Deretter satte de seg til i det hatteformede lyset under stålampa og leste, urørlig og lenge. Slik skal det være, slik vil jeg sitte.
