– Philip, sånn som jeg kjenner ham, er en god gutt med omsorg for Johanne. De har hatt et søskenforhold uten store konflikter. Hva som har gjort at han mistet seg selv og kom inn i disse tankene, det vet jeg ikke. Men det er forferdelig vondt.
Det svarte Philip Manshaus’ stemor da hun helt til slutt i sin forklaring ble spurt om hun hadde noe å tillegge.
Fra retten ble satt og fram til lunsj forklarte stemora seg. Etter lunsj var det farens tur. Deler av hans forklaring gikk for lukket rett.
Av hensyn til smittevernet skulle stemora egentlig ha forklart seg via videolenke fra et siderom. Men hun søkte om å få være i samme sal som sin stesønn – og fikk tillatelse til det.
Orker ikke å bo i huset
Den 60 år gamle kvinnen hadde på seg en svart jakke og et fargerikt skjerf. Hun så ofte bort på stesønnen mens hun forklarte seg. Noen ganger virket det som hun snakket direkte til ham. Stemmen hennes var rolig og stø. Noen ganger falt det tårer. Hun la ikke skjul på at hun var sliten.
«Beintøft» og «smertefullt». Slik oppsummerte hun tida etter terroraksjonen:
– Familien er jo lagt i grus.
Stemora har ikke sett Philip Manshaus etter 10. august i fjor. Hun har ikke orket å besøke ham i fengselet. Hun har heller ikke orket å være i huset hun oppdro ham og Johanne i.
– Det er blitt et åsted for meg.
Flere ganger i løpet av forklaringen sa hun:
«Jeg sa til ham at det ikke er bra å gå rundt og hate. Da ble han sint og sa at hat er bra»
— STEMORA
– Jeg har mistet to barn.
Hun er til vanlig sykepleier, men har ikke vært i stand til å jobbe etter hendelsen og sliter med tanker og spørsmål. Noe av det hun lurer på, er om stesønnen noen gang kommer ut av den tankeverdenen han nå er i, og om han da vil klare å leve med det han har gjort.
Hennes største spørsmål er «Hvorfor?»
– Når startet dette her? Hva gjorde at han begynte å tenke i de baner? Var det en hendelse? Hva var frøet til at dette begynte å gro hos Philip?
Vokste opp med Johanne
Stemora kom inn i en familie bestående av en far som var blitt enkemann halvannet år i forveien. Han hadde to sønner på femten og ti, og Philip på fem. Stemora var i en adopsjonsprosess da hun traff faren, og de bestemte at hun skulle flytte inn etter at hun hadde hentet ni måneder gamle Johanne fra Kina.
– Vi ble tatt imot kjærlig. Spesielt ga Philip uttrykk for at det var veldig fint at vi kom, sa stemora.
Hun beskrev Philip som en maskot i familien, som var stolt over å bli storebror. Han var empatisk og passet på lillesøsteren. De delte også rom. Philip ga uttrykk for at han ikke fikk sove hvis hun ikke var der.
– Det er Philip og Johanne som har vokst opp tettest sammen, sa stemora.
Diskuterte holocaust
Hun beskrev Philip Manshaus som kreativ, følsom og søkende. Han gikk «all-in» når han fikk en ny interesse. Det var tegnefilmer som barn, og etter hvert speideren. Som ungdom var han «emo» i en periode. Han farget håret sitt i svart, gult og grønt. Så kom et år som veganer. Før han startet på selvbergingslinja på Fosen folkehøgskole, hadde han en periode hvor han ikke vasket håret sitt fordi han ikke ville tilføre kroppen kjemikalier.
Etter at han flyttet hjem i april 2018, ble hun oppmerksom på at han hadde høyreradikale holdninger og forsvarte Donald Trump. Etter hvert ble det mange og opphetede diskusjoner i familien om innvandring og etter hvert også om holocaust. Det var særlig faren og brødrene Philip diskuterte med. Stemora trakk seg ofte unna, fordi hun likte ikke konflikter. Hun leste seg opp på hvordan hun skulle møte ekstreme meninger og prøvde å stille undrende og åpne spørsmål, men ble møtt med sinne.
– Jeg sa til ham at det ikke er bra å gå rundt og hate. Da ble han sint og sa at hat er bra. Hun ba ham lese en kronikk i Aftenposten om hvordan hat er grobunnen til konflikter.
– Da ble han veldig sint og sa at jeg var hjernevasket som leste Aftenposten. Jeg nådde ikke gjennom i det hele tatt.
Vurderte å ringe politiet
De ekstreme holdningene og sinnet ble sterkere sommeren 2019. Manshaus unngikk Johanne og sa sårende og rasistiske ting til henne. Da han hang opp et hakekors og avisutklipp fra terroraksjonen i Christchurch i New Zealand der Brenton Tarrant drepte 51 muslimer, søkte stemora hjelp på nettsidene til regjeringen.
Dette gjorde hun cirka 5 dager før terroraksjonen.
Hun mente de måtte kontakte politiet. Faren tok en prat med sønnen og nevnte dette med politiet. Manshaus endret atferd, var mindre sint og tok ned utklippene fra veggen. Men stemora var ikke beroliget.
Den 10. august var hun med noen venninner i Drammen. Hun luftet bekymringen for stesønnen og fikk støtte fra venninnene på å gå til politiet med sin bekymring. Men hun kom aldri så langt.
Da de satt på en indisk restaurant og ventet på maten, ringte dattera til en av dem og fortalte at det hadde skjedd en terroraksjon utført av en hvit ung mann fra Bærum.
Etter et par nettsøk finner stemora ut at gjerningsmannen heter Philip Manshaus.