På dag tre i Asker og Bærum tingrett var det vitnene fra moskeen som forklarte seg. Retten fikk et klarere bilde av basketaket og dramaet inne i Al-Noor-moskeen.
Noe av det som kom fram, var at to av de tre som var i moskeen da Manshaus angrep, løp ut på ulike tidspunkt og forsøkte å stanse biler på veien utenfor. Mens de gjorde det, hadde tredjemann – 65 år gamle Muhammed Rafiq – kontroll på gjerningsmannen inne i moskeen. Ingen biler stanset.
Den yngste av dem, 35-åringen Mohammed Karim Rahimi, forsøkte å opprette kontakt med politiet mens 76 år gamle Mohammad Iqbal tok bussen hjem. Da han sto på kjøkkenet sitt hjemme og smurte seg en brødskive, så han politibiler kjøre forbi på veien mot moskeen.
Kunne ha drept Manshaus
Det er liten tvil om at Rafiq og Iqbal, som i dag er 66 og 77 år gamle, er heltene i historien om moskéangrepet i Bærum 10. august i fjor.
Rafiq forklarte seg fredag i forrige uke. I går var det tid for Iqbals forklaring. Han beskrev hvordan de to samarbeidet om å overmanne og uskadeliggjøre Manshaus. Samtidig fortalte han om hvordan tida etter angrepet har vært preget av angst, stress og frykt for å bli angrepet på nytt.
Iqbal sa via urdutolken at da han og Rafiq ble oppmerksomme på Manshaus, forsto de at de måtte handle.
«Jeg ga ham to slag. Jeg ville ikke gi ham det tredje. Da ville politiet spørre oss om det. Han kunne jo ha dødd også»
— MOHAMMAD IQBAL
– Jeg sa til Rafiq: Når han har ansiktet rettet slik, kan du ta tak i ham med begge armene.
Rafiq gjorde som Iqbal sa. Manshaus falt, men reiste seg opp igjen og dyttet Rafiq bakover.
Iqbal forsøkte å ta våpenet fra ham, men lyktes ikke. I stedet angrep Manshaus Iqbal. Han skjøt to ganger mot 76-åringen, som sto to meter unna. Det ene skuddet var så nært at Iqbal kjente buksa flagre. Han beveget beinet for å sjekke at han ikke var skadet.
Så fikk Rafiq tak rundt livet til 21-åringen igjen og la ham i bakken på nytt. Da klarte Iqbal å gripe rifla hans og slo ham to ganger i hodet.
Iqbal fortalte at han var redd for at han skulle slå Philip Manshaus i hjel.
– Jeg ga ham to slag. Jeg ville ikke gi ham det tredje. Da ville politiet spørre oss om det. Han kunne jo ha dødd også, sa Iqbal.
Etter dette forklarte Iqbal at han skalv i beina og hadde så lavt blodsukker at han trengte å spise noe. Iqbal tok med seg rifla mot utgangsdøra og la det fra seg i gangen, så tok han på seg skoene.
Bandt ham med bønnesjal
Imens hadde den tredje personen, Mohammed Karim Rahimi, kommet seg ut. Han hadde gått ut hovedøra mens Manshaus siktet på Iqbal. Da han var på vei ut, hørte han de to skuddene som ikke traff Iqbal. Han var overbevist om at nå var begge de to eldre mennene drept, og at han var nestemann.
– Jeg fant fram mobilen min og prøvde å huske politiets nummer. Så kom jeg på at jeg hadde lagret nummeret til Asker og Bærum-politiet, så jeg ringte dit. Han fikk en stemme som ba ham vente.
Rahimi hadde telefonen på høyttaler mens han løp ut på veien og forsøkte å påkalle oppmerksomheten til bilene, uten hell.
Så kom Iqbal ut. Også han forsøkte å stoppe biler, uten at noen reagerte. Da bussen kom, hoppet Iqbal på den og dro hjem for å spise.
Gårsdagens fjerde vitne, tidligere forstander og styremedlem i moskeen Irfan Mushtaq, ankom før politiet. Han var tilkalt av polske håndverkere som jobbet på moskeens eiendom. Mushtaq tok over telefonen til Rahimi, som da hadde oppnådd kontakt med operasjonssentralen. Han var på telefon med politiet mens han tok seg inn i bygningen og hjalp Rafiq med å binde Manshaus med det beste de fant – imamens bønnesjal. Det femte vitnet, en politibetjent, forklarte at Mushtaq møtte dem ved inngangen da de kom. Rafiq hadde kontroll på Manshaus. Skjorta hans var dekket av Manshaus sitt blod.
Manshaus sa til politiet at det var farlig å være her, og at vi måtte komme oss vekk, uten at han forklarte hva han mente, sa politivitnet.