– Han kom inn og han drev og veivet med våpnene. Han hadde begge hendene hevet, og så skreik han høyt.
Slik beskrev 66 år gamle Mohammed Rafiq terrorsiktede Philip Manshaus’ entre i moskeen 10. august i fjor.
De var tre eldre menn til stede i moskeen da Manshaus kom inn. De var nettopp ferdig med å be, og Rafiq leste i Koranen da de hørte skuddene og så Manshaus komme inn.
– Akkurat da tenkte jeg at dette var vår siste dag, sa Rafiq.
Han forklarte at han kastet gjerningsmannen ned på gulvet og at Manshaus mistet våpnene sine. Hvorpå Mohamed Iqbal (76) kom til, tok tak i det ene våpenet og slo Manshaus med dette. Manshaus skal ha spyttet på Rafiq og stukket fingeren i øyet hans.
Før Rafiq slapp til i vitneboksen, fortsatte Manshaus sin forklaring. Det meste av tida gikk med til utspørringen til forsvarer Unni Fries. Hun ba ham forklare seg fra perioden høsten 2017 da han avsluttet psykologistudiene og begynte å jobbe i farens gartnerfirma og fram til 10. august da han drepte sin stesøster og angrep moskeen.
Fries stilte flere ganger spørsmål om hva han følte underveis i denne perioden hvor han også ble stadig mer politisk radikal.
Hun stilte også flere spørsmål knyttet til 9. og 10. august. Da er det hull i hukommelsen til Manshaus. Det kan muligens få noe å si for tilregnelighetsspørsmålet.
Manshaus forklarte at han var stresset de dagene, og at det var viktig for ham å handle raskt. Ellers framsto han kald og distansert. Han omtalte blant annet nære familiemedlemmer som sin bror og sin stesøster som «vedkommende».
Manshaus uttrykte «sterk misnøye» med at han ikke fikk drept noen i moskeen. Da bistandsadvokat Olle Nohlin gjorde ham oppmerksom på at han glemte å ta ladegrep etter å ha brukt hagla til å skyte seg inn, kalte han det «svært uheldig». Han sa han forsto at hans nærmeste familie føler avsky for hans gjerninger, men at det hvite europeiske folket er viktigere enn nærmeste familie.
Årsaken til at han drepte sin adopterte stesøster, forklarte han slik:
– Grunnen til at jeg drepte henne, var fordi hun var ikke-hvit, og jeg anser det som viktig at alle ikke-hvite forlater de historiske europeiske landene, enten ved bruk av vold eller ved at de flykter selv på såkalt fredelig vis.
Sin egen framtid så han på slik:
– Etter alt å dømme vil jeg enten dø under et fengselsopphold eller alternativt bli frikjent en dag revolusjonen er gjennomført.