Klassisk klassiker

Krevende, nær uspillelig

STORVEIES: Når Alicia de Larrocha spiller «Iberia». FOTO: DECCA STORVEIES: Når Alicia de Larrocha spiller «Iberia». FOTO: DECCA

De fleste pianister er assosiert med et bestemt repertoar. Det er de færreste som spiller «alt», i hvert fall offentlig. Det måtte eventuelt være Jeno Jandó, Naxos-pianisten som har en enorm bredde i sitt repertoar. Nevn for eksempel Artur Schnabel, og de fleste vil tenke på Beethoven. Så var han da også den første til å spille inn Beethovens 32 sonater komplett mellom 1932 til 1935. Eller Dinu Lipatti, som de fleste forbinder med Chopin.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.