Som ettåring falt jeg en sommerdag utfor bryggekanten. Min mor, som da var i midten av tjueårene, forteller at hun kastet seg etter så raskt at hun faktisk befant seg i svevet over vannet før situasjonsforståelsen, altså det mentale grepet på hva som var i ferd med å skje, nådde frem til bevisstheten. Denne historien kommer til meg når vi nå, tre uker etter at Norge over natten endret seg radikalt, og vi i fellesskap sitter foran Dagsrevyen og prøver å stable på beina en viss situasjonsforståelse. Hva skjer egentlig nå? Fra et religionspsykologisk ståsted er svaret klart. Dødens tilstedeværelse har brutt gjennom våre fortrengningsmekanismer og siver sakte inn i hverdagsbevisstheten.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
