Da jeg var liten og begikk den samme feilen to eller tre ganger på rad, måtte jeg stille meg opp foran foreldrene mine, som pekte på pannen min og spurte:
«Eier du ikke hukommelse?»
Når jeg var ute av stand til å fremføre en tekst etter å ha pugget den utallige ganger, beordret kinesisklæreren min meg til å reise meg og spurte meg foran resten av klassen:
«Eier du ikke hukommelse?»
Hukommelsen er erindringenes jordsmonn – det som sørger for at de vokser og sprer seg. Det som fundamentalt skiller mennesker fra dyr eller planter, er evnen til å huske. Den er den primære betingelsen for vår vekst og modning. Mange ganger føler jeg at den er viktigere enn evnen til å spise, kle seg og puste, for i det øyeblikket erindringene er borte, glemmer vi hvordan vi dyrker jorden eller lager et måltid mat. Vi husker ikke hvor klærne våre er når vi våkner om morgenen. Vi kommer til å tro at keiseren virkelig tar seg bedre ut uten klær enn med. Hvorfor snakker jeg om alt dette i dag? Det er fordi covid-19, en nasjonal og global katastrofe, absolutt ikke er under kontroll. Familier er revet fra hverandre, og i Hubei, Wuhan og andre steder, lyder ennå smerteskrikene. Til tross for det forbereder man en storslått feiring med trommer, gongonger og sang. Alt dette fordi de statistiske tallene peker i positiv retning.
Kroppene er ennå ikke kalde og folk er fortsatt i sorg. Men seierssangene ligger klare til å bli avsunget, og folk er klare til å utbryte «Å, hvor klokt og fantastisk!»
Seierherrene
Fra den dagen covid-19 kom inn i livene våre og til nå, vet vi ikke hvor mange som har måttet gi tapt for viruset – hvor mange som døde på sykehusene, og hvor mange som døde utenfor. Vi har ikke fått anledning til hverken å stille spørsmål eller etterforske disse sakene. Det som verre er, er at spørsmålene og etterforskningen kan stoppe opp etter som tiden går, og at det hele forblir et mysterium. Det som da går i arv til kommende generasjoner er en samling ubegripelige og forvirrende opptegnelser.
Når epidemien er over, må vi ikke bli som tante Xianglin (en tarvelig og uopplyst kvinne med en forstokket føydalistisk tankegang i en av Lu Xuns noveller), som uavlatelig lirer av seg følgende: «Jeg vet bare at ville beist lusker rundt i landsbyen om vinteren når det er tomt for mat i fjellene, og aner ikke om de kan finne på å gjøre det samme om våren.» Vi må heller ikke bli som Ah Q (hovedpersonen i en annen av Lu Xuns noveller, som innbiller seg at han er en vellykket person, høyt hevet over andre) som selv etter han er blitt fornærmet, hundset og nesten slått til døde, allikevel mener han er seierherren.
Glemsomme mennesker
Hvorfor er det slik, både nå og i tidligere tider, at tragedier og katastrofer som rammer enten individer, familier eller hele samfunn stadig gjentar seg? Og hvorfor er det til alle tider slik at tusener på tusener av vanlige folk må bære byrdene eller bøte med livet? Det finnes utallige faktorer, blant dem den menneskelige, som vi ikke spør etter, eller blir bedt om ikke å spørre etter. Vi mennesker, hele menneskeheten, er maurliknende kryp som ikke tar lærdom av historien.
«Offisielle fortellinger tilslører og endrer det vi selv husker.»
Erindringene våre er blitt justert, erstattet og utvisket. Vi husker det andre ber oss om å huske og glemmer det vi blir fortalt at vi skal glemme. Vi forblir tause når vi blir bedt om det, og vi synger på kommando. Erindringer er blitt til vår tids redskap, brukt til å smi kollektive og nasjonale minner av det vi blir bedt om å glemme eller bedt om å huske.
La oss ikke snakke om støvete, gamle bokomslag som hører fortiden til, men la oss se tilbake på hendelser fra de siste tjue årene, hendelser som dere, ungdom født i åtti og nittiårene, har gjennomlevd og husker, nasjonale katastrofer som AIDS, SARS og covid-19. Er de menneskeskapte katastrofer, eller naturkatastrofer som vi står maktesløse overfor, som jordskjelvene i Tangshan og Wenchuan? Hvorfor ser de menneskeskapte katastrofene ut til å følge samme spor? Det virker sannelig som om sarsepidemien for sytten år siden og eskaleringen av den pågående koronaepidemien har samme regissør. Den samme tragedien utspiller seg på nytt for våre øyne. Som mennesker, som ikke er annet enn støv, er vi ute av stand til å finne ut hvem regissøren er, og vi besitter heller ikke ekspertisen som kreves for å finne igjen og sette sammen manusforfatterens tanker, forestillinger og skaperprosess. Men når vi står foran denne «dødsforestillingen» nok en gang, burde vi ikke i det minste spørre oss selv hva vi husker fra den forrige?
Hvem visket vekk erindringene våre? Hvem grov dem ut og bar dem vekk?
Glemsomme mennesker er i bunn og grunn møkk på jordene og veiene. En skosåles grove riller kan tråkke på dem som de lyster.
Glemsomme mennesker er i bunn og grunn treklosser og plankebiter som har skåret over båndene til treet som ga dem liv. Sager og økser har kontroll på hva de skal bli til i fremtiden.
Forfattere og marionetter
Dersom vi, som elsker skrivekunsten fordi den gir livet en dypere mening, vi som vier livene våre til skrifttegnene, dere studenter ved HKUST, forfattere som er uteksaminert eller fortsatt studerer ved Renminuniversitetet, også ga avkall på egne minner om blodsutgytelse og liv, hva er da vitsen med å skrive?
Hva er vitsen med litteratur? Hvorfor trenger samfunnet forfattere? På hvilke måter skiller det å skrive og skape seg fra å være en marionett styrt av andre? Dersom journalister ikke rapporterer om det de ser, og forfattere ikke skriver om egne erindringer og følelser, dersom de i samfunnet med makt og talegaver alltid gjenforteller, leser og uttrykker seg i ren lyrisk, politisk korrekthet, hvem kan da fortelle oss hva det betyr å leve på denne kloden som mennesker av kjøtt og blod?
Forestill dere at forfatteren Fang Fang (prisbelønt forfatter og blogger o.a.) ikke fantes i dagens Wuhan. At hun ikke tok notater og skrev om personlige minner og følelser. Eller at det ikke fantes titusener av mennesker som Fang Fang, som sendte ut høylytte rop om hjelp via mobiltelefonene sine. Hva ville vi ha hørt? Hva ville vi ha sett?
Sentraliserte «nyheter»
I tidsepoker med store omveltninger, blir ens egne minner ofte behandlet som overflødig skum, tidevann eller støy som viskes ut eller skjødesløst kastes til side. De gis ingen stemme. Etter hvert blekner de og går i glemmeboken. Kjøtt og blod, kropp og sjel er borte. Alt er i orden, og sannhetens omdreiningspunkt, som kunne ha løftet verden, er tapt. Dermed blir historien til en samling usammenhengende og upålitelige myter, uten grunnlag i virkeligheten. Fra et slikt perspektiv er det viktig at vi husker og har eierskap til egne, ureviderte minner som ikke lar seg viske ut. De gir oss det minimum av visshet og bevis vi trenger når sannheten skal frem. For dere som studerer skrivekunst, er dette ytterst viktig. Flertallet av oss skal vie livet vårt til skriving, gjøre bruk av minnene våre og søke sannheten. Det er vår skjebne. Dersom den dagen kommer at selv folk som oss mister det lille vi eier av sanne minner, vil det da fortsatt finnes personlig og historisk ekthet og sannhet i verden?
Det er faktisk slik at vår evne til å huske – og minnene våre – ikke kan forandre verden eller virkeligheten. Men de kan i det minste hjelpe oss til å oppdage at det skurrer når vi blir møtt med sentraliserte og tilpassede «nyheter». Den lille stemmen inne i oss vil si: «Det der er ikke sant!» I det minste vil vi, når utbruddet er på tilbakegang og trommer, gongonger og seierssanger lyder, fortsatt være i stand til å høre og huske individers, familiers og de utstøttes sorgtunge gråt.
Erindringer kan ikke forandre verden, men de kan gi oss mot.
Tilslørende
Jeg håper at hver og en av dere – og alle vi som har erfart det katastrofale covid-19 – vil bli mennesker som husker, mennesker som skaper erindringer fra minner.
Erindringer kan ikke gi oss makt til å endre virkeligheten, men de kan i alle fall få oss til å tvile når vi blir servert løgner. Dersom Det store spranget skulle skje på nytt og folk begynner å bygge smelteovner i bakgårder og på jorder, kommer ikke vi til å tro at sand kan smeltes om til jern. Vi kommer heller ikke til å tro at en åkerlapp på en mu (ca.0,7 mål, o.a.) kan produsere femti tonn korn. Det er sunt bondevett. Vi vet i det minste at ånd ikke kan bli til materie eller at luft kan produsere mat. Om det kommer en ny kulturrevolusjon i en eller annen form, kommer vi garantert ikke til å sende foreldrene våre i fengsel eller til giljotinen.
Kjære studenter, alle vi som studerer åndsvitenskap kommer antakelig til å vie livet vårt til å bruke språket og beskjeftige oss med virkeligheten og erindringene. La oss ikke snakke om kollektiv, nasjonal, eller etnisk hukommelse, men vår egen. Offisielle fortellinger tilslører og endrer det vi selv husker. I dag, i dette øyeblikk, når covid-19 ennå er langt fra å være et minne, kan vi allerede høre seierssanger og triumferende utrop rundt oss på alle kanter. Nettopp derfor håper jeg at hver og en av dere – og alle som har erfart det katastrofale utbruddet av covid-19 – vil være mennesker som husker; mennesker som skriver sanne beretninger.
Varslere
I nærmeste fremtid, når nasjonen skal feire seieren i slaget mot covid-19 med sang og musikk, håper jeg at vi forfattere ikke blir intetsigende etterplaprere, men rettskafne mennesker som rett og slett holder fast på det vi husker. Jeg håper at vi, når den store forestillingen går av stabelen, ikke kommer til å være en av skuespillerne eller fortellerne på scenen, eller en av dem som klapper for å være en del av forestillingen, men at vi er blant de reserverte og fortapte som står i utkanten og stille bivåner det hele med tårevåte øyne. Om vi mangler evner, mot og mental styrke til å bli en forfatter som Fang Fang, er vi i alle fall ikke blant dem som mistror og latterliggjør Fang Fang. Om vi, etter at alt har roet seg og sangene bruser rundt oss, ikke høylytt stiller spørsmål ved kilden og spredningen av covid-19, så kan vi mumle og nynne, for det er også å stille mot og samvittighet til skue. Det var virkelig barbarisk å skrive poesi etter Auschwitz, men det ville vært enda mer barbarisk om konsentrasjonsleiren ikke ble omtalt, men glemt – virkelig barbarisk og skremmende.
Om vi ikke kan være en varsler som Li Wenliang (øyelegen som ble trakassert av myndighetene og døde etter å ha blitt smittet av en pasient o.a.), la oss i alle fall lytte til varslene.
Om vi ikke kan snakke høyt, la oss hviske. Om vi ikke kan hviske, la oss være tyste mennesker som husker. La oss, som har erfart utbruddet og den voldsomme spredningen av covid-19, være de som stille trekker seg unna når folk samles for å synge seierssanger etter at slaget er vunnet, og forbli mennesker med en grav i hjertet, med minner etset fast, mennesker som erindrer og en dag kan skjenke disse erindringene videre til kommende generasjoner.
