Gjestespill

Hjulene igang når utgangs­punktet er null

TEGN I TIDEN: Her fra Jakarta før helga. FOTO: AP PHOTO/DITA ALANGKARA Dita AlangkaraTEGN I TIDEN: Her fra Jakarta før helga. FOTO: AP PHOTO/DITA ALANGKARA Dita Alangkara

For to uker siden var jeg i Spania for å spille solokonserter. Jeg tok toget rundt omkring i landet, og i Madrid hadde jeg noen fridager til å oppleve byen. Jeg dro til Prado, traska gatene rundt og kjente på at det virkelig kan være fint å dra rundt på egen hånd og følge egne tanker og innfall. I løpet av dagene jeg var i byen, kunne jeg merke hvordan stemningen skifta. Over natta møtte jeg mennesker med munnbind på hvert gatehjørne. Meldinger om krise i Nord-Italia bredte seg i mediene, og plutselig kunne jeg kjenne at det slett ikke var fint å være på reise aleine.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.