DebattPapirløse

Stemme til de papirløse

Lula Tecle, Mennesker i Limbo
ENGASJEMENT: Tidligere biskop Gunnar Stålsett ble før jul dømt for å ha gitt den «papirløse» Lula Tekle arbeid. Sammen arbeider de for papirløses rettigheter.Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB Scanpix Håkon Mosvold LarsenENGASJEMENT: Tidligere biskop Gunnar Stålsett ble før jul dømt for å ha gitt den «papirløse» Lula Tekle arbeid. Sammen arbeider de for papirløses rettigheter.Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB Scanpix Håkon Mosvold Larsen

I 2013 var Maria Amelieen av hovedappellantene i Trondheim. Hun er en russisk forfatter og journalist, men aller mest kjent for å ha gitt såkalte papirløse et ansikt. I 2020 er det jeg, Lula Tekle, som står her og kjenner på den samme håpløsheten. Maria Ameli var en modig kvinne med en sterk vilje. Hun ville leve et fritt og normalt liv. Den samme kampen, men også det samme livsmotet, deler jeg og mange andre papirløse kvinner.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Litteratur

Nå pågår verdens største bokran

Oskar Westerlin føler seg hengt ut som lovbryter. Kanskje ikke så rart når VG nylig publiserte at «Oskar Westerlin lastet opp bilder fra bok til AI: – Et lovbrudd» og at generalsekretær Cathrine Sandnes i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) slår fast at Westerlin har brutt loven ved å laste opp rundt 300 sider fra en bok til KI-modellen Claude. Problemet er hos KI-selskapene, ikke hos Westerlin Det er slettes ikke uproblematisk for forfattere, eller for hele bokbransjen, at opphavsretten brytes – ved at Westerlin, skoleelever, studenter, deg eller meg laster opp bøker i KI-modeller, uten noen form for kompensasjon eller tillatelse. Men å slå fast at Westerlin er lovbryter, er for skråsikkert og kategorisk. Det egentlige problemet ligger hos KI-selskapene, som står bak det som må kalles verdenshistoriens største bokran. KI-modeller som ChatGPT og Claude er trent på enorme mengder innhold hentet fra internett, inkludert opphavsrettsbeskyttede bøker som forfatterne verken har gitt tillatelse til eller fått betalt for. KI-selskaper bruker også enorme summer på å kjøpe opp gamle bøker som skannes og deretter destrueres – alt for å skaffe nok data til å trene KI-modellene. Vi er enig med NFFO og Cathrine Sandnes i at «bøker har en verdi, som forfatteren eier og skal ha betalt for», men NFFO sine skyts mot enkeltbrukeren er lite gjennomtenkt. Vi må presse KI-selskapene og ikke brukerne. Per i dag er det ofte svært krevende, om ikke umulig, for en vanlig bruker å forstå hva opplasting av tekst og bilder til en KI-modell som Claude innebærer.

Morten Goodwin og Petter Bae Brandtzæg,
Innkjøpsordningen

En seiglivet misfor­stå­else

I Klassekampen 30. september går det fram at Rødt vil utvide budsjettene til norske bibliotek – men senere i artikkelen står det at man vil utvide innkjøpsordningen. Dette er to forskjellige ting. Innkjøpsordningen ble ikke laget for å skaffe bibliotekene bøker, slik det later til at de fleste tror. Innkjøpsordningen ble laget for å støtte og styrke norsk litteratur, det vil si forfattere og forlag. Bibliotekene ble trukket inn for å gi publikum tilgang til de bøkene staten kjøpte inn, og mange biblioteker var sterkt skeptiske til ordningen. Det viser seg nå at litteraturen ganske riktig er blitt styrket, mens bibliotekene er blitt svekket. Innkjøpsbudsjettene er blitt redusert – det er vel ingen kommunepolitiker som ikke har tenkt at når biblioteket får x antall gratis bøker i året, så trenger de ikke å kjøpe så mange flere? Bibliotekarer er utdannet til å kunne velge bøker og materiale som gjør bibliotekets samling aktuell og relevant.

Liv Evju
Oslo

Spørsmål til Oslo Ap

Nylig fikk jeg i hende en valgbrosjyre for Oslo Arbeiderparti. Den inneholder en mengde ønsker og løfter for kommunevalget 2027. 95 prosent av det som står der kunne ha vært undertegnet av byens øvrige partier, med visse nyanser. Men helt til slutt dukker det opp en sak jeg ikke har registrert hos andre. Jeg kan heller ikke huske at den har vært lansert i tidligere valgkamper for Oslo. Det ligner på en slags distriktspolitikk. Punktet lyder slik (min utheving): «Vi skal gjøre det enklere å skape nye bedrifter, etablere flere uteserveringer og flytte større arbeidsplasser, særlig til ytre by.» Flytte større arbeidsplasser til ytre by.

Øystein Skar