DebattPapirløse

Stemme til de papirløse

Lula Tecle, Mennesker i Limbo
ENGASJEMENT: Tidligere biskop Gunnar Stålsett ble før jul dømt for å ha gitt den «papirløse» Lula Tekle arbeid. Sammen arbeider de for papirløses rettigheter.Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB Scanpix Håkon Mosvold LarsenENGASJEMENT: Tidligere biskop Gunnar Stålsett ble før jul dømt for å ha gitt den «papirløse» Lula Tekle arbeid. Sammen arbeider de for papirløses rettigheter.Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB Scanpix Håkon Mosvold Larsen

I 2013 var Maria Amelieen av hovedappellantene i Trondheim. Hun er en russisk forfatter og journalist, men aller mest kjent for å ha gitt såkalte papirløse et ansikt. I 2020 er det jeg, Lula Tekle, som står her og kjenner på den samme håpløsheten. Maria Ameli var en modig kvinne med en sterk vilje. Hun ville leve et fritt og normalt liv. Den samme kampen, men også det samme livsmotet, deler jeg og mange andre papirløse kvinner.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Misjonærbarna

Staten unnlot å føre tilsyn. Barna betalte prisen

I flere tiår ble barn sendt til internater i utlandet gjennom ordninger norske misjonsorganisasjoner drev, med økonomisk støtte fra staten. Mange av disse barna ble utsatt for alvorlig omsorgssvikt, mobbing og overgrep. I dag lever hundrevis av tidligere misjonærbarn med senskader fra en oppvekst preget av frykt og manglende beskyttelse, nylig beskrevet i rapporten «Hvordan går det med misjonærbarna i dag?» Det er en historisk urett. At staten fortsatt ikke tar ansvar for sin rolle, gjør det også til et pågående svik. Anslag viser at mellom 8000 og 10.000 misjonærbarn kan ha vært berørt av internatsystemet som norske misjonsorganisasjoner – og norsk stat – la til rette for. Staten finansierte skolegang, bidro til driften av internatene og lot ordningen bestå over flere tiår. Når staten betaler for et system som griper direkte inn i barns liv, har staten også plikt til å føre tilsyn.

Anne Marit Naustvik
Integrering

Hvem er det som skal ta ansvaret når inte­gre­ringen flyttes inn i sameiet?

Når kommunen bosetter flyktninger, følger det et ansvar. Ikke bare for å skaffe et tak over hodet, men for å sikre at mennesker faktisk kan fungere i samfunnet de plasseres i. I dag skyves dette ansvaret altfor ofte videre – til barna, naboene og frivillige styremedlemmer i sameier. Når en alenemor med tre aktive barn plasseres i et sameie med strenge vedtekter og klare regler for ro og orden, uten tilstrekkelig språklig og sosial oppfølging, er konflikten nærmest innebygd i systemet. Ikke fordi moren ikke vil ta hensyn, men fordi hun ikke får forutsetningene til å lykkes. Sameier er regulert av vedtekter. De forutsetter forståelse, kommunikasjon og evne til å følge felles regler. Et sentralt spørsmål er hvor innvandrere egentlig lærer disse reglene, de uuttalte normene som styrer hverdagslivet.

Dorota Gluch
Historie

Irsk misjon i Norge i viking­tiden

I Klassekampen 12. januar har Gunnhild Røthe en artikkel med tittelen «Hvem var den hellige Brettiva?» Bakgrunnen var at det på primstaven finnes et merke 11. januar for Brettesmesse. Røthe forsøker å rulle opp hvem denne Brette var. Hun støtter en forklaring om at dette navnet Brettiva er identisk med den irske Brigid fra Kildare, en av Irlands tre skytshelgener. Brigid var kjent i middelalderen i de nordiske landene.

Egil Mikkelsen