Gir det i dag noen mening å snakke om villmark? Innvendingene står i kø. Går det an å snakke om naturområder som er upåvirket av menneskets aktiviteter i den nye epoken kalt «antropocen» (menneskets tidsalder, red.anm.)? Forutsetter ikke villmark et tydelig skille, mellom menneskets sfære, forstått som kultur, og den ikke-menneskelige naturen, som ikke finnes? Er villmark, idéhistorisk betraktet, noe annet enn en moderne vestlig oppfinnelse, en forestilling om en «ren» og ubesudlet natur slik den var fra opprinnelsen og frem til vår egen tid? En ideologisk forestilling der fiksjonen om det ville, men kanskje også noble, moralsk uskyldige «naturmennesket» følger med på lasset?
Vi trenger en målestokk for menneskers ødeleggelse av naturen.
Umistelig villmark
