I mars 1849 stod Kunstnerforeningen i Christiania bak en serie arrangementer som skulle komme til å skrive seg inn i norsk kulturhistorie. I hovedrollen under aftenunderholdningene, som de ble kalt, opptrådte «Brudeferd i Hardanger», det høytidsstemte folkelivsbildet malerne Adolph Tidemand (1814–1876) og Hans Gude (1825–1903) hadde skapt i sin hjemby Düsseldorf året før og kom til å utføre i syv versjoner. Tidemand hadde tatt seg av figurene. Gude, som for sin evne til å male himmelen ble kalt «der Luftdoktor», hadde sørget for omgivelsene. Begge signaturene er eksempler på at internasjonalisering slett ikke er noe nytt i norsk kunstliv, fedrelandskjærligheten deres til tross.
Samtidskunstens gjennomslagskraft har ført den historiske kunsten i bakgrunnen. En ny Adolph Tidemand-biografi forsøker å bøte på glemselen.
Historien som bleknet
