Ved veis ende

Den andre Alf

Alf Cranner (1936–2020): Visesanger med egen ro og et rosemalt sound.

CRANNER: «Det är motiverat att anse honom som sin tids fader för den norska viskonsten», heter det i et sitat fra Evert Taubes Minnesfond anno 1994. FOTO: ODD H. ANTHONSEN/NORSK FOLKEMUSEUM CRANNER: «Det är motiverat att anse honom som sin tids fader för den norska viskonsten», heter det i et sitat fra Evert Taubes Minnesfond anno 1994. FOTO: ODD H. ANTHONSEN/NORSK FOLKEMUSEUM

Sist uke kom nyheten om at Alf Cranner var død, 83 år gammel. Det skjedde midt i en sen, kunstnerisk blomstringstid, der han igjen skulle stått på scenen med Knut Reiersrud og hans band. Så sent som i fjor kom det godt mottatte albumet «Presang», der den varme og direkte stemmen hadde holdt seg overraskende godt.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Film

A broken Hallelujah

Den plagede kunstneren på det store lerretet.

Opera

Du store Verdi

«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.

Kommentar

Rå lyd og moral­panikk

Link Wrays «Rumble» fra 1958, med den rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista. I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet. Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her.