Gryr i norden

Arven etter Franco

Antifascismen hører hjemme i fagforeningene.

SØKER RETTFERDIGHET: Christina Ferrer og mormor Milagro, som har fått støtte av EL og IT forbundet. FOTO: SARA BELL SØKER RETTFERDIGHET: Christina Ferrer og mormor Milagro, som har fått støtte av EL og IT forbundet. FOTO: SARA BELL

En dag for noen år siden dukket en ung kvinne ved navn Cristina Ferrer opp på EL og IT forbundets kontor i Oslo for å takke forbundslederen på vegne av sin bestemor. Årsaken til besøket var at EL og IT siden 2009 har bevilget økonomisk støtte til den spanske organisasjonen ARMH. ARMH, eller foreningen for bevarelsen av det historiske minnet har siden 2000 funnet, gravd opp massegraver og identifisert ofre for Franco-regimets forbrytelser mot menneskeheten uten støtte fra den spanske stat.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Gryr i norden

Ved kongens bord

Jeg møtte kong Harald første gang 23. juli 2011 på Sundvollen. Vi som overlevde terrorangrepet på Utøya, kjente det var sant da kongen sa han «følte med hver enkelt av oss». Senere var jeg så heldig å få møte kongen daglig som lakei i pensko og livré. De mange som har fått stå ved kongens bord, ikke få av dem fagutdannede servitører, vet hva det vil si å leve som en konge. Sannheten er at det både er høytidelig og ganske så alminnelig. Kong Harald var et ujålete menneske med humor og folkelighet.

Poenget med velferds­staten

De siste ukene har trygdeytelsene til en enslig sjubarnsmor i Fredrikstad skapt mye debatt, etter at ordføreren la fram tall på hvor mye enslige forsørgere med mange barn kan motta i utbetalinger fra Nav. Dessverre har debatten vært preget av naive og til tider hysteriske idealister med lettvinte budskap. Da er det nødvendig, som det noen ganger er i det offentlige ordskiftet, at mer ansvarlige og klartenkte realister bidrar med en virkelighetsorientering: Nei, det kan ikke alltid lønne seg å jobbe. At det alltid skal lønne seg å jobbe, er en barnslig fantasi som de som forfekter den bare må vokse ut av. De mener kanskje godt, men de misforstår poenget med velferdsstaten, noe som fører til mye forvirring. Velferdsstaten gir inntekt til de som ikke jobber. Noen synes dette er en veldig støtende tanke. Penger til de som ikke jobber? Men selv om det gjør noen ukomfortable, er dette poenget med velferdsstaten.

Hørt det før?

Iblant føler jeg at jeg lever i et parallellsamfunn. I sommer fikk jeg og mange, mange andre oppleve det store fotballfellesskapet under VM. For en fest det var! Det var til og med litt koselig å stå tett i tett på nattbussen hjem etter tapet mot England. Fotballen forener. Stort sett. Men doble standarder kommer vi ikke utenom.