«Først borte fra veien er en mann helt alene. Veiene er faste streker gjennem skogen som binder mann efter mann og slekt efter slekt til de samme steinene, de samme krokene utenom bløtmyr, de samme bakkene op på berg. Det er de gamle slekters bånd på oss og deres hjelp til oss. Hver enkelt av oss vilde ikke maktet å finne vei gjennem skogen alene. Vi forstår ikke stien, men vi går den, bøier oss under tradisjon og erfaring og går der de andre har gått, ikke hver for sig, men alle samme sti.» (Sverre Steen: «Ferd og Fest», 1929: 193)