Mot slutten av Anna Kajanders debutalbum «Mandag» kommer denne strofen: Vi kan ikke alle være deprimerte / Er det virkelig ingen her som tørr vise at vi har det fint. På skivas minst intime spor skriver hun seg dermed uforvarende pent og poengtert inn i en pågående debatt om hvordan (hovedstrømmene av) samtidskunst og -litteratur styrer unna refleksjoner rundt det gode livet i denne såkalt beste av alle samtider.