Da jeg var rundt ti-elleve år gammel, var jeg en ganske ensom fyr. Mor var syerske, utdannet i Øst-Tyskland i årene etter andre verdenskrig, og hun sydde klær. Jeg ble ikke akkurat mobbet, dette skal ikke bli enda et innlegg fra en blogger om hvor vanskelig det var å være ekskludert, slik at jeg fra min privilegerte posisjon som kulturarbeider kan gå rundt og dømme andre. Og samtidig være frekk mot taxisjåfører og kelnere bare fordi jeg velger å tro at jeg fremdeles er underordnet alle andre mennesker. Det finnes nemlig slike kulturarbeidere. Det er jævlig synd.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
