Vi nærmer oss slutten på et tiår, og det er naturlig å se seg tilbake. Morgenbladet strever med å kåre «tiårets Tidsånd – ikke akkurat verdenssjelen til hest» (filosofen Hegels karakteristikk av Napoleon), men en personlighet som har formet tiåret. Det har vært vrient å finne opplagte kandidater, siden desenniet mer enn noe annet har vært preget av en «decline of a Tidsånd». Etterkrigstidens store vi er blitt avløst av et politisk og akademisk establishment som har mistet politisk og moralsk kraft. En krakelerende kultur vil jo neppe trekke til seg sterke, progressive personligheter som ønsker å sette sitt stempel på samfunnsutviklingen.
Tidsånden er vanskelig å få øye på, og skaper derfor lett et felleskap av ufrihet, skriver Helge Iberg.
Jakten på Tidsånden
