Da jeg hadde tenåringer i huset, oppdaget jeg at jeg bidro til at døtrene mine ikke var så flinke til å rydde som jeg ønsket. Jentene satt henslengt i sofaen en ettermiddag og så på en serie. På salongbordet stod tallerkener, tekopper, papir og appelsinskall. I forbifarten ryddet jeg raskt sammen rotet, da jeg plutselig innså det: «Dere, nå ser jeg at jeg bidrar til at dere er litt sløve med å rydde opp, jeg driver jo stadig vekk og rydder for dere, før dere får anledning til å gjøre det selv! Heretter skal jeg gi dere mer tid.» Jeg husker at de så på hverandre, og himla litt med øyene (hva er det mamma babler om nå), men samtidig fikk de med seg at jeg tok min bit av ansvaret: «Dere får ikke øvd dere på gode ryddevaner, hvis jeg går i veien med min voksne effektivitet».
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
