Det er lenge siden vi forsto at kriger ender helt andre måter enn vi har forventet – eller planlagt. At «vi» vant andre verdenskrig, betydde ikke at amerikanerne ville vinne Vietnamkrigen eller at Frankrike ville beseire sine fiender i Algerie. Men i det øyeblikket vi definerer hvem som er de gode, og hvem som er de onde monstrene vi må knuse, faller vi tilbake i den gamle fellen igjen. Fordi vi hater, forakter og demoniserer Saddam eller Gaddafi eller Assad, er vi sikre på – ja absolutt overbeviste om – at de vil bli styrtet fra tronen, og at frihetens blå himmel vil lyse ned på deres raserte land. Dette er barnslig, umodent og infantilt (selv om jeg antar at det ikke er så overraskende, gitt alt søppelet vi er villige til å ta inn over oss i forbindelse med Brexit).
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
