Bare dette coveret. Svart bakgrunn og svart hår og så et lyst kvinneansikt: ansiktet til Martha Argerich. Plutselig noe som lyser i alt det svarte. Altså svart-hvitt. Eller i denne sammenhengen: Klaversonaten i h-moll av Franz Liszt og den andre klaversonaten av Robert Schumann, altså den i g-moll. Men er det egentlig noe svart-hvitt her? Neppe.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
