Jubileumsbok

Freser avgårde

Alt skal med: Beretningen om Oslo-Filharmonien 1919-2019 er blitt en grundig bok, der forfatteren gjør konfliktene hørbare.

KJEMI: Mariss Jansons (født 1943 i Riga) dirigerte Oslo-Filharmonien første gang i 1975, fra 1979 var han sjefdirigent. FOTO: OFO-ARKIVET KJEMI: Mariss Jansons (født 1943 i Riga) dirigerte Oslo-Filharmonien første gang i 1975, fra 1979 var han sjefdirigent. FOTO: OFO-ARKIVET

Lyden av Oslo, tenker jeg. Hva slags lyder er det? Er det Oslo-Filharmonien som frambringer dem? Eventuelt gjennom hvilke verker? Når jeg tenker på repertoaret, primært det norske, burde ikke heller tittelen ha vært «Lyden av Norge»? For verken Griegs eller Svendsens orkesterverker assosieres med Oslo, selv om jo Svendsen er født der og sammen med Grieg virket der i flere år. Nå finnes det et verk kalt «Oslobilder» av komponisten Fritz Austin, men dette er ikke musikk som assosieres med Oslo-Filharmonien, så vidt jeg vet er det et verk de aldri har spilt. Heller ikke det utenlandske repertoaret orkesteret framfører kan klanglig koples til Oslo. Dreier det seg derfor utelukkende om at Filharmonien har sin base i Oslo? Eller er det slik at orkesteret har en Oslo-klang på samme måte som Wienerfilharmonikerne har en wienersk? Riktignok snakket anmelderne om et eget «tonefall» som minnet om en «nordlig» dialekt, da Filharmonien hadde sin første Europa-turné i 1962, som det står i boka «Fra munkekor til symfoniorkester», skrevet til 50-årsjubileet. Men hørte de det, eller bare trodde de at de hørte det? Oslo-klang snakket de i hvert fall ikke om. Men alle og enhver av oss kan være døvhørte, om ikke hele tida.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Suno, fornuft

I KI-søksmålenes tid beskytter ikke jussen mot ubehaget.

Kommentar

Live-nasjonen

Igjen diskuteres de høye billettprisene. Denne gangen er det i forbindelse med Karpes planlagte avskjedskonserter i Oslo Spektrum sommeren 2028. Skal du på konsert på de større arenaene i Norge, må du nemlig ut med flere tusen kroner. I forlengelse av diskusjonen ligger også Live Nation og Ticketmasters monopol-liknende markedsmakt, som intensiverer pengegaloppen. Etter at Live Nation tidligere i år ble dømt for monopolvirksomhet i USA, melder spørsmålet seg også her hjemme: Hva skjer når få aktører styrer så store deler av markedet? Og hva er konsekvensene for oss som publikum? Det er noe som er galt i den økonomiske verdikjeden til konsertbransjen om dagen. Og selv om dette er mer synlig i andre land enn Norge, spør jeg meg om hvem som blir hardest rammet av skjevfordelingen av kapitalstrømmen. Små og mellomstore spillesteder over hele Norge har ikke hatt den samme økningen i billettprisene som de største live-arrangementene. Et kjapt søk på konserter i min egen hjemby Stavanger viser at prisene ikke har steget nevneverdig siden før pandemien, selv om vi vet at alle kostnader knyttet til konserter har hatt en massiv økning.

Livealbum

Inn i det ukjente

Mitsuko Uchidas tolkning tar vare på det visjonære og tvetydige ved den sene Beethoven.