Anmeldelse

Paral­lell­samfunn

Scenespråket er mer interessant enn handlingen i «Ghetto Justice».

GUTTA BOYS: Karen Nikgols «Ghetto Justice» utforsker maskulinitet, kropp og ritualitet i et scenespråk som tidvis er forfriskende og rått. FOTO: ANNA PENKOVA GUTTA BOYS: Karen Nikgols «Ghetto Justice» utforsker maskulinitet, kropp og ritualitet i et scenespråk som tidvis er forfriskende og rått. FOTO: ANNA PENKOVA

Black Box Teater, Oslo

Regissør: Karen Nikgol

Manus: Karen Nikgol, Gry Ulfeng

Komponist: Torgny Amdam

Tekster: Sebastian Tjoerstad, Tommy Olsson, Jon Refsdal Moe, Jonas Grieg, Chris Heywood

Med: Eirik Sæther, Veronica Bruce, Magne Strand Lyngvær, Jonas Grieg, Sebastian Tjoerstad, Kristoffer Sandven, Gabriella Forzelius, Chris Heywood, Ronny Hammerstad Jensen, Martin Solberg, Fredrik Fogg.

Mannlige voldsfellesskap der de mest grusomme handlinger blir institusjonalisert og forherliget, har stor plass i populærkulturen. Det finnes masse filmer om mannlige kriminelle voldsutøvere som lever i et parallellsamfunn med en helt egen justis. I forestillingen «Ghetto Justice» har regissøren Karen Nikgol utforsket dette landskapet med en tverrestetisk inngang der vi blant annet finner elementer av bildekunst, videokunst, hip hop, film, teater, performance og samtidsdans.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kultur

Kunst

Kari Saanum ante ikke hva hun skulle gjøre med mannens verk da han døde. Ansvaret for landets kunst­ne­rarv er pulve­ri­sert, konklu­derer fersk rapport.

Kulturuka

Skuespil­lere skal være pene, men på veien dit har de kvittet seg med sitt viktigste verktøy: ansikts­mi­mikken.

Vi havna på ...

… presse­kon­fe­ransen etter «Old Firm».