Bilder fra seinsommeren

I dag er det ingen dristig påstand at Joachim Triers mesterverk «Oslo, 31. august» med tida vil bli et like ikonisk byportrett som Knut Hamsuns «Sult» (1890) eller Jan Erik Volds «Mor Godhjertas glade versjon. Ja» (1968). Etter de subjektive minnebildene i den melankolske «Jeg husker»-montasjen som innleder filmen, kretser «Oslo, 31. august» også inn ødeleggelsen av byen av i går, barndommens og den tidlige lykkens bortfall i tanketom kommersialisering av urbane rom. Men den henfaller ikke et sekund til nostalgi over tapt monokultur. Det er ingen klagesang over et fordums Marienlyst og perverteringen av funksjonalistisk arkitektur fra omkring 1950 Trier framfører. Likevel aktualiserer den en byutvikling der vi har fått som fortjent med grusomme områder som Barcode, et sted det er umulig å knytte genuine minner til.