Mandag morgen, og store glasskår knaker fortsatt under skoene til den som måtte nærme seg inngangspartiet til Al-Noor-moskeen i Bærum. Det ligger en bukett røde roser foran hovedinngangen, men ettersom innkjørselen til parkeringsplassen er stengt med en politisperring, har de fleste forbipasserende valgt å legge sine blomster ute i veikanten, for ikke å tråkke inn på det som er et bare halvannet døgn gammelt åsted for en ny terroraksjon på norsk jord.
Det er stille. En forbipasserende stopper og tar et bilde. En pressebil er parkert i veikanten, og en og annen journalist ringer på til de få naboene som bor nær nok til at de kan ha hørt eller sett noe. Men ellers, sett bort fra restene av den knuste ruta og politisperringen, er det lite som tyder på at det var akkurat dette stedet som ble rammet av terror for bare et drøyt døgn siden.
21 år gamle Philip Manshaus er siktet for angrepet og for drapet på sin egen stesøster. Han bodde en liten kjøretur unna moskeen. I dagene etter terroren tyder det meste på at han levde et helt annet sted.
En chan-verden
«Well cobbers it’s my time, i was elected by saint tarrant after all».
Slik lyder meldingen som bare minutter før angrepet ble postet på nettforumet Endchan av en bruker kalt Philip Manshaus. Det var i denne verdenen den terrorsiktede tilbrakte fritida si, har venner av ham fortalt. Her møtte han millioner av likesinnede i en pøl av konspirasjonsteorier og hat mot muslimer, jøder og kvinner. Her fant han en større fortelling om en pågående rasekrig, og satte seg selv inn i en større sammenheng kallet på av Brenton Tarrant, som drepte 51 mennesker i Christchurch i New Zealand i mars. Her næret han et intenst hat som nå skulle bli til handling.
– Innlegget viser at vi har fått et nytt fenomen, et slags høyreekstremt terrorkjedebrev, der den ene soloterroristen inspirerer den neste, og så videre, innad i en subkultur på nettet. Soloterroristen vil vise at han tar ideologien på alvor, mens de andre bare sitter og snakker, sier Øyvind Strømmen. Han er journalist og forfatter og har kartlagt høyreekstreme miljøer på internett.
Høyreekstreme har stått for samtlige terrorangrep i USA siden slutten av 2017, ifølge organisasjonen Anti-Defamation League (ADL).
Ifølge Center for International and Strategic Studies (CSIS) økte antall terrorangrep i Europa med 43 prosent bare fra 2016 til 2017. Selv om antallet arrestasjoner relatert til høyreekstrem terror er lavt i forhold til for eksempel jihadisme, er det en tydelig økning. I Storbritannia ble antallet tredoblet fra 2017 til 2018.
Det er med andre ord god grunn til å se nærmere på hvilke krefter som er i sving og hvilke tanker og holdninger som kan ha nådd en ung mann i en enebolig i Bærum.
Sjokket på Eiksmarka
I et stillferdig og velstående boligområde er et hus fortsatt sperret av mandagen etter angrepet. Det var her inne politiet mener Manshaus skjøt og drepte sin 17 år gamle stesøster før han angrep moskeen.
En av naboene forklarer at de lørdag kveld kunne høre et skrik så høyt at det overdøvet både tv-en og det kraftige regnværet. Det må ha vært familien som kom hjem og forsto hva som hadde skjedd. Utenfor var veien sperret av et massivt politioppbud.
– Vær nå varsomme, sier naboen to dager seinere.
– Det er fortsatt en familie som er etterlatt. Vi må støtte dem som er rammet og stå sammen. Så må vi håpe at vi etter hvert kan finne ut hva som har skjedd. Det var lyn fra klar himmel. Jeg tror ikke noen her i gata en gang ante at han hadde de holdningene, sier naboen, som beskriver 21-åringen som en hyggelig gutt.
– Det var helt ukjent, det som nå kommer fram om hva han har drevet med på nett.
Anarkiet på internett
4chan, 8chan, Endchan og Darkweb. Plutselig var forumene på alles lepper. Det var hårreisende og ubegripelig. Der inne satt en heiagjeng, som etter Manshaus’ meldinger svarte at de håpet på høye drapstall. Det var også der han la ut sin propagandapakke etter modell fra tidligere masseskytere: 46 bilder av ham selv fra spedbarnstida til i dag. Han prøvde også å kringkaste angrepet med et gopro-kamera, lik New Zealand-terroristen, men fikk det ikke til å fungere, ifølge politiet.
I døgnet før angrepet ble det postet flere hvit makt-referanser i Manshaus’ navn: «RaHoWa», en referanse til hellig rasekrig. Tallet 1488, en sammensetning av nazisten David Lanes’ 14 ord om å sikre en framtid for hvite barn og den åttende bokstaven i alfabetet, h, for Heil Hitler. Og «Valhalla awaits», en referanse til norrøn mytologi og livet som venter dem som dør i krig. På Instagram ble det også postet et bilde av terroristen Anders Behring Breivik som gjør nazihilsen, på en konto med navnet Philip Manshaus og et profilbilde av ham, dagen før.
Ute i den virkelige verden gikk tilsynelatende lite som planlagt. Politiet har siktet Manshaus for å ha drept sin 17 år gamle stesøster, før han skal ha kjørt moras bil til nærmeste moské, iført militærbukser, et brunt belte med patroner, skuddsikker vest og skytevåpen. Da han ankom moskeen, ble han først forhindret av en kodelås på hovedinngangen. Han skøyt seg inn en annen glassdør, for så umiddelbart å bli overmannet av en 65 år gammel mann som var der for å be. Etter hvert kom politiet til stedet og pågrep skytteren.
På internettforumene ble han latterliggjort. Der inne er det drapstallet som gir status, og flere omtaler angrepet som mislykket.
Hvis forumene er så farlige, kan de ikke bare stenges ned?
Det vil i utgangspunktet være til liten nytte, mener Øyvind Strømmen.
– Ta 8chan som eksempel. Et ufyselig forum, som nå er nede. Da beveger trafikken seg et annet sted. Internett er flyktig, sier han.
Opinionen kan presse mektige aktører som Twitter, Youtube, Facebook og leverandører til å stramme inn. Det forsinker spredningen og kan absolutt ha verdi, men tar neppe knekken på ekstremisme på nettet, mener han.
Kan det overvåkes? spør vi Lasse Josephsen, en annen chan-kjenner, som også skriver bok om såkalte incels, en subkultur på internett av ufrivillige sølibatære menn.
– Ikke uten å gå på akkord med ganske gode prinsipper om det frie internett og personvernet, som også har en demokratisk funksjon. På darkweb spres mye ulovlig porno, men det er også der politiske dissidenter går for å varsle, sier han.
Dessuten er det usikkert hvor mye man vil oppnå. Tullprat («shit-talk»), tanketom scrolling («lurking») og grensesprengende utsagn («rants») er en grunnleggende del av den anarkistiske nettkulturen.
– Vi kan ikke overvåke alle som henger på en chan. Det har vi verken mulighet eller legitim rett til å gjøre. De aller fleste er der bare for å kødde. Men de som ikke kødder, som faktisk mener det, er det vanskelig å fange opp. Vi må se etter spor i det virkelige liv, når noen setter retorikken derfra ut i live, sier Kristian Bjørkelo, forsker på nettkultur og ekstremisme i sosiale medier ved Universitetet i Bergen.
Bønn etter terroren
Mandag ettermiddag prøver folk å finne tilbake til hverdagen i Bærum. Mens den rammede Al-Noor-moskeen er stengt, er døra åpen i Al-Rahma islamic center i sentrum av Sandvika. Inne i det teppelagte bønnerommet, med ryggen vendt mot døra, kneler en enslig mann i bønn. Etter bønnen ønsker han oss velkommen. Han er palestiner, sier han og smiler vennlig. Han er ikke redd, sier han, når vi beklager at vi overrumplet ham og spør om ikke hendelsen har satt en støkk i ham. Selvsagt har den det. Selvsagt er det ubehagelig.
– Det er ikke normalt. Det er ikke sånn det er i Norge. Mannen som gjorde det, må ha store problemer. Det er ingen andre som gjør sånne ting. Vi kan ikke være redde, sier han.
Mens flere troende strømmer til for å be i Bærum, samtykker 21 år gamle Philip Manshaus til fotografering før han tydelig forslått ledes inn i rettssalen i Oslo tinghus. Han smiler mot fotografene på en måte mange kjenner så altfor godt igjen.
Det skal gå nesten en uke med taushet i arresten før Manshaus torsdag kveld sier seg villig til å la seg avhøre.
Hvordan kom terroren til Bærum?
Tidligere troll
«Jeg kjenner igjen hatet. Jeg kjenner igjen angsten som ligger bak og drømmen om å gjenopprette en eller annen slags nasjonal eller tradisjonell helhet som har gått tapt et sted på veien», skrev forfatter Gunnar Høgstmyr, noen dager etter bærumsterroren. Høgstmyrs ungdomsopprør fant sted på ytterste høyre fløy, i økofascisme og radikal tradisjonalisme.
– Jeg drømte om å skyte på Human-Etisk Forbund. Jeg oppfattet den sekulære humanismen som mer anti-tradisjonell enn kristendommen og islam til sammen, sier Høgstmyr.
Å henge på forumer var i starten mest en hobby, og Høgstmyr trodde ikke egentlig på det som sto der.
– Men da jeg begynte på Blindern, begynte alt å skjære seg. Jeg var ensom, redd og trist. Dessuten hadde jeg fortsatt ikke kommet ut av skapet. Så jeg brukte all ledig tid på forumer, og var sint, sier Høgstmyr.
Høgstmyr ble et lett bytte for et giftig miljø som ser etter usikre folk å rekruttere.
– Jeg ble dratt med til å være med i lukka forum, hvor vi satt og planla hvordan vi skulle infiltrere andre nettsamfunn og dra dem gradvis over til høyrefløy.
De ble blokkert gang på gang, men gradvis begynte de høyreekstremene ideene å sildre gjennom.
– 4chan og de andre forumene infiltreres av høyreekstreme grupper som organiserer seg på lukka nettsteder. De er umulige å finne, oftest er de på darkweb. Holder det på lenge nok, er det nok av folk som plukker opp tråden og spinner videre, sier Høgstmyr.
PST har analysert bakgrunnen til 109 norske høyreekstremister. I rapporten, som Filter Nyheter har omtalt, kommer det fram at 37 prosent er «radikalisatorer»: ressurssterke høyreekstremister som aktivt prøver å rekruttere personer som sliter med psykiske lidelser, lav tilknytning til arbeidsmarkedet og generelle tilpasningsproblemer.
Polarisering sildrer inn
«Vi kan ikke overvåke alle som henger på en chan»
— KRISTIAN BJØRKELO, FORSKER PÅ NETTKULTUR OG EKSTREMISME
Diskusjonsforumer i brei forstand er blant de best besøkte nettstedene og en uløselig del av internettets anarkistiske infrastruktur.
4chan er et av de første. Det ble startet i 2003 som et bildedelingsforum for fans av japansk anime og ble etter hvert en innflytelsesrik arena for utviklingen av en særegen internettkultur: memes, gif-er og slang.
I dag har 4chan om lag 22 millioner unike brukere månedlig. Det er 72 ulike underforum, om alt fra origami og fitness, til porno og politikk, og det mest kjente og mest høyreekstreme av dem er Politically incorrect, med i gjennomsnitt 120.000 nye poster hver dag. Den jevne 4chan-bruker er mellom 18 og 34 år, collegeutdannet og interessert i onlinespill, tegneserier, teknologi og japansk kultur, ifølge nettstedets statistikk. 70 prosent er menn, og 47 prosent er fra USA. På forumet Politically incorrect ligger Norge på en 13. plass i antall innlegg, og Sverige på 7. plass.
De siste årenes politiske polarisering i USA og Europa har sildret inn i 4chan og gjort det høyreekstremt, mener sosiolog Angela Nagle i boka «Kill All Normies». Lag på lag med ironi fløt sammen med alvor. Slik ble det alt-right bevegelsens perfekte rekrutteringskanal.
– Det er et sammensurium av tanker, ofte motstridende, satt sammen til en slags ideologi. Den eneste fellesnevneren er en enorm negativitet. Anti-establishment, anti-samfunn, anti-framgang, sier Bjørkelo.
Forlokkende negativitet
En gjenganger på forumene er ideen om utskiftningen av den hvite befolkningen i Europa. Det er transnasjonale ideer, forklarer Birgitte Haanshuus, stipendiat ved Holocaustsenteret i Oslo.
– Vi kan skille mellom dem som ser muslimene som hovedproblemet, og dem som mener jødene står bak et pågående folkemord på hvite. Sistnevnte er en ny variant av den gamle konspirasjonen om et jødisk verdensherredømme, hvor også Holocaust omtales som «holocash», og det hevdes at jødene utnytter sin offerrolle, sier hun.
For unge og nysgjerrige folk som ennå ikke har lært å tenke kritisk om språkbruk og fakta, er slike ideer lettere tilgjengelig enn før, mener Haanshuus.
Universet har også en voldsom tiltrekningskraft. Bjørkelo mener det skyldes både nettets oppbygning og psykologiske faktorer.
– Gjennom algoritmene spres det enkle og negative mye fortere enn det kompliserte og positive. Det er noe forlokkende med det store narrativet som gir deg rett og setter deg i fokus. Du kan rive ned samfunnsordenen. Masseskytingene bærer preg av noe selvutslettende, at terroristene ser for seg at de skal dra med seg så mange som mulig i dragsuget, sier han.
En bunnløs sorg
Angrepet som på nettforum blir karakterisert som «mislykket», har rammet hardt. Flagget henger på halv stang utenfor Sandvika videregående skole tirsdag morgen. Skolen skulle egentlig være stengt nå, men mellom malingsspann og arbeidsfolk går elever, rådgivere og lærere inn og ut av et kondolanserom der folk kan gi sine siste hilsener.
«Takk for at vi fikk lære deg å kjenne», står det i kondolanseboka. Politiet og et kriseteam fra kommunen er på plass. Rektor Ann Hege Jerve går fram og tilbake mellom pressefolk. Hun beskriver eleven de har mistet som flink, lojal, høflig og engasjert.
Noe av det samme sier mora til jenta gjennom sin bistandsadvokat Elisabeth Hagen: Johanne Zhangjia Ihle-Hansen var en elsket datter. Klok, reflektert, nysgjerrig på livet og samfunnet, sier bistandsadvokaten.
Elevene på skolen er fortsatt i sjokk over et angrep som tilsynelatende stammet fra nett, men rammet deres lokalmiljø. Medelev Jakob Lie Tønnesen sier de aldri kunne se for seg at noe sånn kunne skje.
– Vi har aldri hatt gjengproblemer, vold eller drap her, sier han.
– Så snakket jeg med noen som gikk i klassen til Johanne på søndag, og de fortalte at det var hun som var drept. En fra vår skole. Jeg vet ikke hva jeg skal si, sier han.
Tønnesen er elevrådsleder og har kommet for å skrive en hilsen til jenta.
– Noen er stumme, noen helt fortvilet. Jeg tror mange er spente på å høre forklaringene på hva som har skjedd, hvorfor det har skjedd. Men til vi får høre mer, skal vi ikke spekulere. Det er forskjellige måter å takle sorgen på, vi kan ikke gjøre annet enn å holde sammen og akseptere at folk har forskjellige måter å reagere på, sier han.
Medelev Herman Sætre, nestleder i elevrådet, er også i sjokk og sorg. Ingen av dem vet hvilken verden gjerningsmannen har levd i.
– 4chan? spør Sætre.
– Jeg har hørt om det, men vet ikke så mye om hva det er.
Ung og sårbar
I en mye delt Twitter-post skriver mediekommentator og redaktør Joanna Schroeder om hvordan hvite tenåringsgutter gradvis lokkes inn i et høyreekstremt tankeunivers via sosiale medier. De tester grenser, enten det er drøye vitser eller drøy oppførsel, og idet de møtes med fordømmelse av en lærer, foreldre eller jenter på skolen, reagerer de med skam. Den skammen blir fort til sinne, skriver Schroeder.
Involver deg i onlineaktiviteten og slutt å dømme, råder hun. Se etter signaler: Bruker guttungen ordet «triggered» eller «snowflake» i en vits, er det sannsynlig at han alt er på god vei inn i noe som kan bli farlig.
Etter noen år på mørke forum bestemte Gunnar Høgstmyr seg for å hoppe av trollekarusellen. Høgstmyr hadde droppa ut fra Blindern og begynt å studere historie i Bø.
– Det var et mer åpent miljø. Jeg fikk kritiske spørsmål i stedet for å bli fryst ut. Jeg har trua på å gi folk mulighet til å endre mening uten å skamme seg. Ellers blir man stuck, sier Høgstmyr, som mener internett forsterker våre dårligste sider.
– Når vi møtes mindre og mindre ansikt til ansikt, og du kan scrolle vekk og lukke unna alt du ikke liker eller er enig med, lager du deg et ekkokammer, sier Høgstmyr.
Snakker vi om chan-forumer, snakker vi ofte om incels, menn i ufrivillig sølibat som samles i et intenst hat mot kvinner. Som Klassekampen skrev tidligere denne uka, har incelbevegelsen eksplodert og blitt en del av høyreekstremismen på nett. Vi bør likevel ikke bli for opphengt i incelbegrepet, mener Øyvind Strømmen.
«Jeg kjenner igjen hatet. Jeg kjenner igjen angsten som ligger bak og drømmen om å gjenopprette en nasjonal eller tradisjonell helhet»
— GUNNAR HØGSTMYR, TIDLIGERE HØYRERADIKAL
– Hvis vi skal begynne å forklare alt med unge og introverte menn som ikke finner seg dame, så vil det også være fortellingen om hvordan jeg selv hadde det i noen år. Det beskriver en livssituasjon som er vanlig, sier han.
Å føle seg forbigått, særlig over tid, kan øke sårbarheten, forklarer han, når man finner et fellesskap i bitterhet og ytterliggående politiske ideer.
– Samtidig handler jo det å være ung ofte om å oppleve at foreldrene og omgivelsene ikke forstår en. Når jeg leser om påståtte varsellamper for radikalisering, blir jeg slått av hvor vanlige mange av dem er: ungdom som skifter miljø, endrer klesstil, mister interessen for gamle hobbyer. Skal man forstå ekstremisme, må man også forstå det politiske, sier han.
Strømmen er matt av at det forsøksvise terrorangrepet umiddelbart blir tolket inn i den samme politisk debatten: Det er Human Rights Service-støtta, Resett og Siv Jensen.
– Når denne hendelsen ser ut til å springe ut fra en høyreekstrem, nettbasert subkultur, bør vi løfte blikket opp fra den norske andedammen. Referansen til Christchurch skriver moskéangrepet i Bærum inn i en internasjonal terrorsammenheng, sier han.
Likevel: Muslimhatet på forumene opererer ikke i et vakuum. Språk og fordommer fra den breiere samfunnskonteksten siver inn i subkulturene, påpeker Strømmen. Noen prøver veldig aktivt å slå hull på skillet, slik at de også skal sive andre veien.
– Muslimhatet er blitt viktigere for høyreekstremismen, ikke nødvendigvis fordi de har kastet bort gammelt jødehat eller rasetenkning, men fordi det selger bedre.
Det som skjer på nettet, reflekterer bare det som skjer i samfunnet ellers, mener Strømmen.
– Internett gjør det enklere for ekstreme «utgrupper» å spre ideer. Men at internett i seg selv har store politiske og sosiale konsekvenser, er ofte preget av en moralsk panikk i møte med medier man ikke helt kjenner. Vi har kalt malerier, bøker og tegneserier farlige også. Nettet er bare et medium. Det er ideene som er farlige, sier han.
Da lander vi på det aller vanskeligste, nemlig at vårt utgangspunkt ikke er helt riktig: Mørke, grenseoverskridende internettforumer er ikke en helt annen virkelighet, selv om de kan oppleves slik. De er en del av vår virkelighet, og ikke noe vi kan stenge eller fjerne oss fra, mener han.
Raseteori over middagsbordet
Philip Manshaus bodde dels i en leilighet han eier i Oslo, dels i familiens hus i et stille nabolag i Bærum. Han jobbet en del for farens firma. Men selv om han var fysisk til stede, opplevde flere at han forsvant mer og mer inn i nettverdenen. Det melder både gamle venner og familien selv, gjennom bistandsadvokater.
Det var for om lag et år siden at PST fikk tips om Manshaus. PST har beskrevet at tipset skal ha omhandlet «konservativt tankegods» og at det ikke skal ha dreid seg om forestående terrorhandlinger.
Bistandsadvokat Vibeke Hein Bæra sier at faren la merke til at sønnen brukte stadig mer tid på nettet den seinere tid.
– Men han har ikke kjent til detaljene i hva han bedrev på nett, sier Hein Bæra.
Hun sier familien beskriver ham som følsom og forsiktig, og at han er del av en familie som har opplevd mye vanskelig. Faren har ifølge advokaten opplevd at 21-åringen har forandret seg den siste tida, uten at han noensinne kunne forestille seg at det kunne ende i noe slikt. Familien lurer på om 21-åringen er blitt hjernevasket, og faren skal ha vært bekymret og lurt på om han burde kontakte politiet. Men hvor ille skal det være før en forelder kontakter politiet?
Da Benjamin Aas tok telefonen søndag morgen, og hørte kompisen fortelle om terrorhendelsen, skjønte han tegningen. En ung bærumsmann. Skyting. En moské. Det var ikke så mange andre enn Manshaus det kunne være, tenkte Aas, som gikk sammen med ham på Fosen folkehøyskole fra august i fjor fram til sommeren i år.
Det som virket fjernt for folk i Philip Manshaus sitt nabolag, var mindre sjokkerende for dem som brukte mest tid med ham det siste året.
– Det er bare en fra Bærum jeg kjenner som er så opptatt av sånne ting. Rasekrig blant annet. Så det ga mening. I det han sa og i selve karakteren var det mye som lå til rette for det, sier Aas, fortsatt matt etter det som har skjedd, og sliten av å bli nedringt av journalister. Alle vil vite når og hvordan terrorsiktede ble som han ble.
Fosen folkehøyskole ligger langt fra allfarvei i Trøndelag og er basert i læra om naturen og hvordan leve i pakt med den. Aas gikk på minihuslinja, for å lære å bygge små, miljøvennlige hus fra bunnen av, og Manshaus gikk på selvbergingslinja.
– Det var knytta til at han var overbevist om at rasekrigen kom til å komme snart. Da skulle han være forberedt og ta ansvar for seg selv, sier Aas.
Da de møttes over middagsbord og i sofagrupper, havnet de ofte i lange diskusjoner. Manshaus penset som regel samtalen inn på innvandring og islam, og de andre vek unna. Aas ble sittende, time etter time.
– Det var litt som å snakke til en vegg, men jeg synes det var interessant. Han holdt en ganske ålreit tone mot meg. Jeg prøvde å behandle ham som en kompis og møte ham med argumenter.
Slik Aas oppfattet det, var Manshaus en person som var på søken og ganske lettpåvirkelig. Samtidig virket han svært bevisst på sitt eget verdensbilde utad, ifølge Aas. Og da var det ikke «små» norske hverdagsdebatter, men store transnasjonale konspirasjonsteorier det dreide seg om. Tidlig uttrykte Manshaus en stor fascinasjon for Benito Mussolini og ideen om en totalitær statsmakt, ifølge Aas. Kommunismen var en del av hans fiendebilde, sammen med jødene, og Israel-konflikten så Manshaus først og fremst som et bevis på hvor dårlig idé det er å blande raser.
Utenom måltider og undervisning holdt Manshaus seg mest for seg selv, sittende på biblioteket med Bibelen eller foran dataskjermen. Der så han på Youtube-foredrag eller hang på nettforumer som 4chan, husker Aas.
I løpet av vinteren ble Manshaus tilsynelatende svært kristen.
– Han hadde en pocketbibel som han gikk rundt med til enhver tid. Vi diskuterte den også. Han snakket ikke om Jesus eller konkrete vers, men egne tolkninger han hadde gjort og hvordan Bibelen var et samlingspunkt for oss nordlige europeere, som en del av vår kulturarv. Han fant mye bekreftelse på tanker han alt hadde, sier han.
Hver morgen på folkehøyskolen holdt elevene et slags «ord for dagen». Da det var Manshaus’ tur, snakket han første gang om konseptet ære, og siterte norrøn litteratur, og den andre gangen snakket han om Bibelen og hans nye kristne tro. Mange reagerte på utviklingen, og særlig på kvinnesynet hans, forteller Aas.
– Bildet han hadde av et optimalt familieforhold, var veldig ortodokst. Å vokse opp med alenemor var katastrofalt, og å vokse opp med to fedre eller to mødre var katastrofalt. For å få sunne barn, måtte de ha en hjemmeværende mor og en far i arbeid, mente han, sier Aas.
En kveld de satt og diskuterte, fortalte Manshaus plutselig at han vurderte å oppsøke den nynazistiske organisasjonen Nordfront, sier Aas.
– Han sa han ville skaffe seg våpentrening, og at de var ideologisk samsvarende med ham.
Aas synes det begynte å gå for langt, og bestemte seg for å si fra til en lærer. Læreren tok en prat med Manshaus, men skolen vurderte at det ikke var alvorlig nok til å gå til politiet. Seinere forklarte Manshaus at han ville ta jegerprøven. Han var også med i Stor-Oslo Skytterklubb.
I etterpåklokskapens lys virker faresignalene åpenbare, forklarer Aas.
– Jeg har tenkt at jeg skulle gått lenger, at jeg skulle gått til PST. Det er så lett å tenke i ettertid, men det var ingen av oss som trodde at dette kunne skje. Han virket ikke voldelig. Jeg tenkte oppriktig talt at det var noe han kom til å vokse fra seg, at det var en mellomstasjon han måtte gjennom.
Klassekampen har vært i kontakt med Philip Manshaus’ forsvarer Unni Fries, som ikke har hatt anledning til å kommentere saken.
Gjemte seg i kott
Akkurat da døra til moskeen på Skui ga etter og glasset singlet, satt Abdirahman Abud Abdi (18) og Shakur Kayse (17) i en annen moské i Bærum, bare fem kilometer unna. De leste nyheten på nett, og gjemte seg inne på et kott, livredde for at terroren snart skulle finne veien videre til dem.
– Vi låste døra. Hver gang noen banket på, spurte vi hvem det var, sier Abdi, som flyktet med familien fra krig og terror i Mogadishu for fem år siden.
Midt i kaoset ringte Kayses mor. Hun trodde det kunne være sønnens moské som var under angrep, og sa at de måtte komme hjem med en gang.
– Det er vanskelig for oss muslimer, og det er ikke første gang det skjer. Det var et forferdelig angrep på New Zealand. Vi blir berørt av det, men sånn er livet. Vi må bare prøve så godt vi kan å finne en vei videre, sier Abdi.
Torsdag kveld, og folk strømmer fortsatt til moskeen som ligger bare fem kilometer fra åstedet på Skui, slik de har gjort hele uka.
– Føler dere at dere er trygge her nå?
– Vi er redde. Vi tenker at det kan skje igjen. Det er skremmende. Jeg skulle ønske at politiet eller vektere passet på. Det hadde vært en bedre følelse, sier Abdi.
Det er mange måter å reagere på. På skolene prøver de å trøste, komme sammen og finne tilbake til hverdagen. På rådhuset og politihuset prøver de å finne ut hva de kan gjøre for å trygge det muslimske samfunnet. Fritidsklubben holder åpent for å gi ungdom et sted å samles, og den siktede 21-åringens bror har lagt ut en video på nett der han forteller om hvor vanskelig de begge har hatt det og hvor fortvilet han er etter tragedien.
Et muslimsk miljø som selv prøver å vinne over frykten har reagert på videoen med kjærlighet: «Vi bærer ingen nag til dere, dere er et like stort offer som vi er», skriver moskeen som ble rammet av terroren.
I en mørk krok på internett er skuffelsen en annen. Samme dag som terroren rammet Bærum, skriver en 4chan-bruker dette:
«For en helvetes skuffelse. Ingen døde, Ingen døde. Ingen livestream».