Lyttebrev

Barenboim i Berlin

En tolkning: Musikk som dirigeres og klinger slik at scenen glemmes.

TYPETE: Den israelsk-argentinske dirigenten Daniel Barenboim (født 1942) leder Staatskapelle Berlin «på livstid». FOTO: ODD ANDERSEN/AFP/SCANPIX ODD ANDERSENTYPETE: Den israelsk-argentinske dirigenten Daniel Barenboim (født 1942) leder Staatskapelle Berlin «på livstid». FOTO: ODD ANDERSEN/AFP/SCANPIX ODD ANDERSEN

Etter å ha vært en snau uke i Berlin og oppsøkt flere av de obligatoriske stedene, er det først i dag, den 28. juni, hvis alt går som det skal, at oppholde skal toppe seg. Jo da, det er interessant med Checkpoint Charlie, Brandenburger Tor og Alexanderplatz i denne byen som er så preget av sin kaotiske og opprevne fortid. Det er nok som Torgrim Eggen skriver i sin bok om Berlin, at de som ikke blir truffet av Berlins magi, har ikke lest nok historie.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Sånt no hakke vi i ...

For to helger siden gikk verdens første Gaukenfestivalen av stabelen i Vinje i Telemark. Jeg har snakket om denne festivalen her tidligere, og tenkte gi dere et lite innblikk i hvordan det gikk. Se for deg at du våkner på en festivalcamp i varm soloppgang ved Vinjevatn, omkranset av høye fjell og stille skog. Du tusler ned til badstuen ved vannet, varmer deg godt opp og hopper ut i ganske kaldt fjellvann. Frokosten tar du ved teltet, før du blir med på morgenyoga, leik med geit, sykling i fjellet, fisking med garn og vinsmaking. Femti meter fra teltet ditt er festivalområdet, der du får kjøpt burrito med kje som kommer fra festivalsjefens gård, øl som kommer fra Vinje Bryggeri og pizza som lages på stedet av lokale produsenter, med lokale råvarer. På scenen ute på dagtid opptrer det artister som spenner fra lokale Symre til Modu and The Shakers, Adama Janlo, E-76 og August Selnes. Når sola går ned bak fjella på Haukeli trekker du inn i Vinjesenteret og det gamle kulturhuset Vinjar for å få med deg Vilde Tuv, litt god rock i form av No Bull.

Konsert

En fri fange

Emily Dickinsons poesi som musikk – og forestilling.

Konsert

Det høyeste nivå

Víkingur Ólafsson var kanskje det største trekkplasteret, men Operaorkesteret fremviste også en utrolig melodisk fantasi.