Lyttebrev

Barenboim i Berlin

En tolkning: Musikk som dirigeres og klinger slik at scenen glemmes.

TYPETE: Den israelsk-argentinske dirigenten Daniel Barenboim (født 1942) leder Staatskapelle Berlin «på livstid». FOTO: ODD ANDERSEN/AFP/SCANPIX ODD ANDERSENTYPETE: Den israelsk-argentinske dirigenten Daniel Barenboim (født 1942) leder Staatskapelle Berlin «på livstid». FOTO: ODD ANDERSEN/AFP/SCANPIX ODD ANDERSEN

Etter å ha vært en snau uke i Berlin og oppsøkt flere av de obligatoriske stedene, er det først i dag, den 28. juni, hvis alt går som det skal, at oppholde skal toppe seg. Jo da, det er interessant med Checkpoint Charlie, Brandenburger Tor og Alexanderplatz i denne byen som er så preget av sin kaotiske og opprevne fortid. Det er nok som Torgrim Eggen skriver i sin bok om Berlin, at de som ikke blir truffet av Berlins magi, har ikke lest nok historie.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.