Mye i debatten om honours-program og «elitetilbud» versus lik rett for alle til utdanning, styrer oppmerksomheten bort fra nødvendig problematisering av hvordan en deregulert og markedsstyrt utdanningspolitikk siden 2003 har formet studietilbud og studiekvalitet i høyere utdanning. I 2019 synes forestillinger om og frykt for uheldig bruk av ressurser, herunder A-og B-lag blant læresteder og studenter, noe historieløst.
Allerede abonnent? Logg inn
I Norge snakker vi mye om sårbare ungdommer. Vi er bekymret for sosial ekskludering, frafall i skolen, ungdomskriminalitet, manglende integrering og rekruttering til kriminelle miljøer. Politikerne forteller oss, med rette, at disse ungdommene trenger beskyttelse, muligheter og voksne som kan hjelpe dem med å finne en mer positiv vei. Så hva skjer når disse ungdommene faktisk finner en annen vei? Debatten om barnevernsinstitusjonen BevisstUng, og deres ansettelse av personer med straffehistorikk, reiser et spørsmål som går langt utover denne enkeltsaken: Når slutter den sårbare 16-åringen å være en ungdom vi ønsker å hjelpe, og blir i stedet en «kjeltring»? Barne- og familieminister Lene Vågslid uttalte nylig at «vi skal bekjempe kjeltringer som ikke har noe med barnevernet å gjøre». Selvfølgelig skal kriminell bakgrunn og eventuell tilknytning til kriminelle miljøer tas på alvor når man vurderer hvem som skal arbeide med sårbare unge. Men om vi definerer mennesker ut fra hvem de var, risikerer vi å overse verdien av erfaringene, innsikten og ressursene de har utviklet siden den gang. Mange av de ansatte i BevisstUng har selv tidligere deltatt i organisasjonens programmer. Det er verdt å stoppe opp ved hva en slik utvikling faktisk representerer. La oss tenke oss at en marginalisert ungdom møter motgang, blir kanskje involvert i kriminalitet, får hjelp, finner en annen vei og kommer senere tilbake for å hjelpe unge mennesker som står i lignende situasjoner. Er ikke dette et av utfallene vi som samfunn burde håpe på? Før jeg ble førsteamanuensis, underviste og veiledet jeg i ti år ved en videregående skole i et sentrumsnært område i Atlanta i USA. Nesten alle elevene tilhørte etniske minoriteter, og de fleste levde under krevende forhold.
Robert Terry BookMange har latt seg sjokkere av TV2s reportasje om 73 år gamle Aud Lyngstad som, etter å ha blitt diagnostisert med begynnende Alzheimer, reiste til Sveits for å avslutte livet sitt 15. september. Det er sjokkerende å se den manglende etiske refleksjonen til TV2 som, uten kritiske perspektiver, er med til siste taxitur. Og det er sjokkerende med planlagt selvmord så å si for åpent kamera. Men det hindrer ikke de som kjemper for å legalisere dødshjelp å bruke historien til sin fordel. FrPs Simen Velles respons er å «ønske at vi innenfor trygge rammer, og selvfølgelig innenfor et strengt lovverk, burde ha muligheten til å gjøre det samme i Norge». Gjøre hva, Simen Velle? Be om offentlig avlivning hvis vi har begynnende Alzheimer? Årlig får hele 29.000 nordmenn Alzheimer eller en annen demensdiagnose.
Eivor A. Oftestad og Morten MagelssenKlassekampen skrev 18. september om EUs togpolitikk. Her er et utfyllende eksempel. Forrige torsdag kveld spaserte jeg til jernbanestasjonen i Vannes, Frankrike, for å kjøpe billett til regionhovedstaden Rennes til dagen etter. Billetten ble kjøpt for 22 euro på automat, for det var ingen betjent skranke. Billetten gjaldt for hele dagen etter. Dagen etter fikk jeg vite at i forhold til mitt ønskede avgangstidspunkt hadde jeg kjøpt billett med feil togselskap. For å rekke det jeg skulle, nemlig flyet hjem, måtte jeg kjøpe ny billett til 24 euro.
Geir C Solberg