Kommentar

Quo vadis, Hedda?

Årets Heddadagar synte at festivalen står ved eit viktig vegskilje.

TROFÉ: Regissør Stein Winge fekk æresprisen då årets Heddaprisar blei delt ut ved Det Norske Teatret søndag kveld. Prisen har vakse til å bli det mest prestisjefylte trofeet ein norsk scenekunstnar kan vinne, skriv Klassekampens kommentator. FOTO: VIDAR RUUD, NTB SCANPIX Vidar RuudTROFÉ: Regissør Stein Winge fekk æresprisen då årets Heddaprisar blei delt ut ved Det Norske Teatret søndag kveld. Prisen har vakse til å bli det mest prestisjefylte trofeet ein norsk scenekunstnar kan vinne, skriv Klassekampens kommentator. FOTO: VIDAR RUUD, NTB SCANPIX Vidar Ruud

I ei heil veke til endes har folk i og rundt Oslo fått oppleve ein teaterdugnad av det verkeleg sjeldne. Heile 33 scenekunstinstitusjonar har gått saman om å skipe Heddadagane, og i løpet av ei veke er det vist meir enn 50 ulike produksjonar frå rundt 30 teater og produksjonsselskap. Og det store fleirtalet av oppsetjingane er frå andre stader enn Oslo. Dette er både kostbart og krevjande, og i utgangspunktet nærast umogeleg. Men for tredje året på rad har teatera likevel fått det til. Heddadagane er så avgjort Teater-Norge som syklar på vatnet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kommentar

Vi stoler på Ståle i en forfer­delig verden

USA har flere ganger sagt nei til å hjelpe María Corina Machado tilbake til Venezuela.

Gjennom Pax Silica vil USA ta kontroll over Europas tekno­lo­giske framtid.