Tidligere manager, forfatter og filmmaker Simon Napier-Bell – bransjens kanskje råeste nålevende «verbaljazzmann» – fylte nylig 80. Påminnelsen om at tiden flyr var en god anledning til å gi hans bok «You Don’t Have to Say You Love Me» fra 1982 en ny sjanse. Man la den raskt fra seg den gang. I 60-tallets London levde Napier-Bell ut alle rock ’n’ roll-mytene og hans «lett» kyniske skriverier om musikere, managerrollen og musikkbransjen har aldri helt tiltalt meg. Den store mangelen er litt «hjerte» i galskapen, noe også datidens musikkpresse påpekte. Likevel er det vanskelig å ikke humre av «utbroderingene».
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
