Røtter og kvister påført et dekke av refleks må forseres i det mørklagte gallerirommet for å komme til en videoprojeksjon. De pussige representantene fra naturen framstår som harde, flisete indre organer, ville knuter og vifter av greiner. Skogrestene er i Silje Linge Haalands grep gjort til lysende og rare skulpturer som skaper en uvirkelig stemning – som om man snarere enn å forholde seg til naturens egne former snublet rundt i noe kunstig, som en data-animasjon. Man famler, men det er fint.
Gamle kjenninger dukker opp i nye sammenhenger i Silje Linge Haalands utstilling «Blant».
Desperasjon og preposisjon
