Det er en stor ære å motta Svenska Akademiens nordiske pris. Og det er virkelig fristende å ta all æren til seg, tenke at dette har jeg jammen fortjent, så hardt som jeg har jobbet og så flink som jeg har vært, men det ville være på grensen til uærlig, nesten som et slags tyveri, for det å skrive er å inngå i et kollektiv, jeg hadde nær sagt enten man vil eller ikke. At dette kollektivet er vagt og vanskelig å få grep om, og at vi selv ofte er blinde for det, eller ikke riktig kan få øye på det bak det store jeg-et vårt, gjør det ikke mindre reelt, bare vanskeligere å snakke om.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
