Kan det stemme at «de store katastrofene gjerne skjer i det skjulte»? I prologen til «Medusas flåte», som kom ut på norsk tidligere i år, trekker Franzobel, en av Østerrikes mest produktive og samtidig mest kontroversielle forfattere, fram flere eksempler: «konsentrasjonsleirene, folkemordene, torturfengslene og tragedien med flyktningbåtene på Middelhavet». I tillegg synes klimaendringene å passe ganske godt til beskrivelsen. Eksempelet Franzobel selv er mest opptatt av, er imidlertid mye eldre, drøyt to hundre år gammelt: 2. juli 1816 gikk fregatten Medusa på grunn på Arguin-sandbanken utenfor den vestafrikanske kysten. Tretten dager senere ble femten overlevende fra skipet funnet drivende på en flåte. Det viste seg at de hadde holdt seg i live blant annet gjennom å spise hverandre. Dette er utgangspunktet for Franzobels roman: Hvilken tilsynelatende forbannet historie ligger bak disse femten uttærete skikkelsene? Er den noe for oss? Et forsøk på å rettferdiggjøre mennesket for Gud? Er den opphøyd? Oppløftende? Nedslående? Vi får se. Denne «episoden» er i hvert fall noe som skraper i den franske – i den europeiske – nasjonalfølelsen fordi den avdekker menneskesinnets avgrunner og viser at arten er troende til litt av hvert. Den er ikke noe for frankofile rødvinsdrikkende osteguterende moteløver. Men ok, begivenhetene ligger nå over to hundre år tilbake i tid. Vi kan slappe av og forsikre hverandre om at vi er annerledes, at sånt noe ikke kan skje med oss. Men er det virkelig sant?
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent
