Gjestespill

Samme musikkfilmen om og om igjen

Det er jo ikke alltid så mye å ta seg til her oppe på fjellet i disse tre månedene mellom at vinteren er slutt og våren skal begynne. Da er det bare å legge seg i fosterstilling i sofaen med neven godt planta i en pose Sørlandschips og binge tv. Og sånn ble det plutselig tre musikkfilmer på rappen. Det begynte med fjorårets store hits «A Star Is Born» og «Bohemian Rhapsody». Der hadde jeg i utgangspunktet lave forventninger, men endte opp med å hulke meg gjennom slutten på begge to. Den tredje filmen hadde jeg litt større forventninger til, spesielt fordi boka «The Dirt» om Mötley Crüe var så sinnssykt bra i sin tid. Filmen derimot er så dårlig at vi bare kan kalle den for «The Drit». Den er nærmere Beavis og Butthead som tar masse dop kombinert med dårlig hjemmeporno, noe som på papiret kanskje kan virke forlokkende, men filmen er elendig.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Bø!

Bylarm-aktuelle Bygdetrapen etablerer Telemark som et særegent litterært univers.

Album

Verdi verdig

Davidsen vokser seg inn i italiensk repertoar.

Kommentar

Det perfekte publikum

Foten har begynt å bevege seg. Fotbladet løfter seg så vidt fra fotstøtten. Mjukt hvisker foten gamle minner av tråkk mot dansegolvet. Nå fra rullestolen. «Det er noko med dei tonane», skal ho si til meg etterpå, mange ganger. Første gang jeg spilte offentlig, var på en aldersheim. Den hadde det perfekte publikummet, mente mange.