I årets nyttårstale mante statsminister Erna Solberg frem bildet av nyfødte mirakler og stabbende ettåringer. Hun spilte på babydrømmen og forsikret om at vi som foreldre kan gi barna våre en god og lykkelig barndom. Føleriet var opptakten til oppfordringen «Norge trenger flere barn». Jeg tenkte på Erna da jeg nylig så premieren på «Dette barnet» på Det norske teater. Kontrasten mellom oppsetningen og landsmoderens forsikringer kunne knapt vært større. Stykket er som en kniv i hjertet. Etter ti rystende scener om relasjonen mellom foreldre og barn blir vi sittende igjen med spørsmålene hva er et barn? Og hva er foreldreskap?
Hva skjer når et barn blir noe man «skaffer seg»?
Pottemakerne
